RAMMET: Haiti ble i 2010 rammet av et jordskjelv målt til tilsvarende 7,3 på Richters skala. Forrige uke avdekket VG hvordan hjelpeorganisasjonen Røde Kors hadde skrytt på seg mer hjelp enn de hadde dekning for. Foto: Thony Belizaire / AFP PHOTO / NTB scanpix
RAMMET: Haiti ble i 2010 rammet av et jordskjelv målt til tilsvarende 7,3 på Richters skala. Forrige uke avdekket VG hvordan hjelpeorganisasjonen Røde Kors hadde skrytt på seg mer hjelp enn de hadde dekning for. Foto: Thony Belizaire / AFP PHOTO / NTB scanpixVis mer

Bistand:

Det er bra at pressen går bistandsbransjen i sømmene

Både bistandsbransjen og giversiden bør gås i sømmene av kritisk og undersøkende journalistikk.

Meninger

Så er det kommet for en dag at Norges Røde Kors har feilinformert om sine aktiviteter. VG har avdekket at organisasjonen skrøt på seg mer enn det som var sant da de påstod at de hadde bygget helsesentre, blodbanker og midlertidige boliger etter jordskjelvet på Haiti.

Spaltist

Sebastian Stein

er feltarbeider i Leger Uten Grenser, og har vært med på en rekke utenlandsoperasjoner. Han skriver i Dagbladet for egen regning.

Siste publiserte innlegg

Saken er alvorlig fordi den kan så tvil om hjelpeorganisasjonens troverdighet. I det store bildet står nok Norges Røde Kors støtt, men slike hendelser er uansett hverken bra for de som skal hjelpes, de som betaler, eller organisasjonen selv.

VG skal ha ros for å skrive den aktuelle saken og sette søkelys på etablerte aktører som nyter stor tillit. Røde Kors skal ha ros for å ha innrømmet feil.

Hjelpeorganisasjonenes rolle i en stadig mer sammenkoblet verden blir i større og større grad utfordret. Sykehus blir mål i krig og militærmakter kaller seg selv «humanitære» eller bedriver betingelsesbasert nødhjelp.

Dette er to svært viktige problemstillinger, men det er flere. Hjelpeorganisasjonenes oppgave i å fortelle om hva de ser der de arbeider og deres rolle i å kritisere dem som tar liv og skaper lidelse er et eksempel på en annen viktig problemstilling å belyse.

Det er klart at det trengs mer kritisk og god journalistikk også om selve hjelpeorganisasjonene, det har VGs sak med all tydelighet vist. Kritisk og god journalistikk kan dokumentere hvordan organisasjonene arbeider og avdekke hvor de lykkes og hvor de mislykkes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Pengebruken i hjelpeorganisasjonene er selvsagt noe som skal under lupen, men også hjelpeprogrammenes fokus og strategi bør bli gått i sømmene.

Journalistene som skal produsere disse sakene trenger god kompetanse for å forstå de unike utfordringene som hjelpeorganisasjoner står overfor i sitt arbeide for å lindre nød og redde liv. Disse spørsmålsstillingene er som regel svært kompliserte. Organisasjonene arbeider ofte i ekstremt krevende situasjoner og de etiske dilemmaene man kommer opp i er mange.

Det seneste året er det fremsatt påstander om at hjelpeorganisasjoner agerer i samarbeid med menneskesmuglere på nettsteder som arbeider med svært lave journalistiske standarder. Det hadde vært bedre om seriøse medier hadde kunnet gå inn i slike saker.

Også når det gjelder de mer administrative aspektene kreves relativt god forståelse for hvordan hjelpeorganisasjonene fungerer. En vanlig kritikk er at organisasjonene bruker for mye penger på administrasjon. Det stemmer nok i mange tilfeller, men i enkelte tilfeller kan det være motsatt.

Noen hjelpeorganisasjoner burde investere mer i god styring, opplæring og kursing, for eksempel, for å bli effektive organisasjoner. Målet om å bruke så lite som mulig på administrasjon er ikke et veldig godt mål på effektivitet. Det trengs både kunnskap og formidlerevne for å belyse slikt.

Denne kritiske og gode journalistikken bør også ta for seg giversiden av nødhjelp og bistand. Hvem er giverne? Hvordan prioriterer de? Hvilke baktanker kan de ha med sine pengeoverføringer og hvordan påvirker dette organisasjonene? Selv om hjelpeorganisasjonene er den utførende aktøren er det slettes ikke gitt at de legger premissene for eget arbeid.

Et eksempel på hvordan giverne kan bli bedre er i kravene de stiller til rapportering på bruken av midlene de gir bort. Det finnes nemlig ikke gode og etablerte standarder for rapportering som hjelpeorganisasjonene kan følge. For at hjelpen skal bli mest mulig effektiv burde donorene operere med én felles standard for rapportering som både store og små donorer enes om.

I dag brukes mange forskjellige formater og metoder. En felles standard ville redusert tiden hjelpeorganisasjonene bruker på unødig duplisering av rapportering, økt kvaliteten på den rapporteringen som gjøres og frigjort ressurser som i stedet kunne gått inn i programmene.

Giverne må også bli villige til at pengene de gir blir brukt i innovasjonsøyemed, og hjelpeorganisasjonene må bedre sin innovasjonsevne. På samme måte som bedrifter av og til investerer i nyskapingsprosjekter som ikke gir avkastning må også hjelpeorganisasjoner kunne bruke midler for å fornye seg slik at de på sikt blir mer effektive og yter bedre hjelp. Kritisk og god journalistikk bør bidra til å forhøye kompetansen på dette feltet både blant fagfolk og menigmann.

Det er mange områder som kritiske og gode journalister kan se på innen bistand og nødhjelp: Å ettergå hjelpeorganisasjonene er svært velkomment.

Forhåpentligvis er VG sin sak den første i en rekke av mange.