MOT STRØMMEN: Greg Saunier (t.v.), trommeslager i indiebandet Deerhoof, mener Spotify har altfor mye makt. Bildet er hentet fra bandets Bandcamp-profil. Foto: Shervin Lainez.
MOT STRØMMEN: Greg Saunier (t.v.), trommeslager i indiebandet Deerhoof, mener Spotify har altfor mye makt. Bildet er hentet fra bandets Bandcamp-profil. Foto: Shervin Lainez.Vis mer

Musikk-kommentar:

Det er de store som tjener på Spotify. Så hva kan du gjøre for å støtte favorittene dine?

Er strømmetjenester egentlig i musikkens tjeneste?

Kommentar

Utgjør Spotify en eksistensiell trussel mot uavhengige plateselskaper? Det høres kanskje dramatisk ut, men spørsmålet burde egentlig ikke komme uventet: Multinasjonale selskaper ser helst, i likhet med verdenshistoriens store erobrere, at mindre aktører underlegger seg dem. Mye vil ha mer, og fanden vil ha fler’.

Et konkret eksempel på maktkonsentrasjonen er Spotify-kuraterte RapCaviar, som med sine snaut ni millioner følgere er omtalt av New York Magazine som «den mest innflytelsesrike spillelista i musikken». Som musikkjournalisten David Turner skriver, er hele 87 prosent av låtene som inkluderes utgitt av de tre store plateselskapene: Sony, Universal og Warner, alle medeiere i Spotify.

Lignende anklager har blitt rettet mot kommersielle radiokanaler i alle år. Det som imidlertid skaper størst bekymring hos Turner og hans kollega Liz Pelly – som er desto mer nådeløs mot Spotify i sin artikkel, «The Problem with Muzak» – er at plattformene for uavhengig musikk er merkbart færre nå enn de var i FM-båndets gullalder.

For musikere som Greg Saunier, trommeslager i indiebandet Deerhoof, kjennes det som valget står mellom om å la seg strømme eller forsvinne: «Hvis du ikke bøyer deg for Spotify, kan du like greit be hvem enn som styrer giljotinen om å hugge til [...] Disse strømmetjenestene er bokstavelig talt den eneste muligheten for en musikkarriere nå om dagen,» hevder han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Joakim Haugland – som er sjef for det uavhengige norske plateselskapet Smalltown Supersound – er langt mer positivt innstilt til strømming, og mener det har løst store problemer knyttet til både illegal nedlastning og distribusjon. Fordi alternative musikkformer er mer tilgjengelig enn noen sinne, har interessen for de kunstneriske aspektene ved musikken økt. Det kan forklare de siste årenes vinyl-boom, som utvilsomt gagner mindre selskaper, mener han.

At inntektene fra Spotify blant mindre artister er minimale, har vært diskutert i lang tid. En av grunnene til det er utbetalingsmodellen. Selv om du vier mesteparten av månedsabonnementet til å lytte til yndlingsbandet ditt, havner hundrelappen – hvis jeg har fortstått det rett – i fellespotten og omfordeles basert på det totale antall lyttinger. I så fall kommer New York Times' med urovekkende tall: Den mest populære tiendedelen av låter tilsvarer 99.2 % av alle strømminger.

Hauglands eneste innvending mot streaming er på dette punktet. Så lenge utbetalingene ikke er basert på hver enkelt brukers lyttinger, vil de store plateselskapene ha et forsprang.

Det er for så vidt den besynderlige måten nyliberalismen, vår tids regjerende verdenssyn, fungerer på. Under påskudd om grenseløs individuell frihet, sentraliseres i realiteten midler (og dermed makt) hos dem som allerede har mest. Eksempelvis er det overveldende mangfoldet av varer i matbutikken strengt tatt et slags skyggespill for noen få globale giganter, som Kraft Foods og Nestlé.

Vel, den som er uten synd, og så videre: Selv bruker jeg Spotify brorparten av døgnets timer, og sliter med å se hvordan jeg skulle klart meg uten. Men som med alle beleilige avhengigheter – det være seg porno, oppdrettslaks eller Facebook – har det mye for seg å i det minste prøve å skjære ned på forbruket og lete etter alternative løsninger.

Om man ønsker å være en «etisk lytter» (tilgi meg!), så er nok Bandcamp internettalderens beste alternativ så langt. Her er det i all hovedsak musikerne og småselskapene som selv som setter premissene, uten usynlige mellommenn. Med på kjøpet følger følelsen av en forbindelse mellom deg og artisten – mer fellesskap, mindre fremmedgjøring. Det må være veien å gå, i hvert fall om man skal overbevise folk om at musikk fortsatt er verdt å bruke penger på.

Å skyve ansvaret for økonomisk urettferdighet over på den enkelte forbrukeren er aldri noen langsiktig løsning. Likevel vil du neppe ta skade av å avse en halvliter til gjengen bak albumet du har hørt halvt ihjel den siste måneden. For å si som den svenske bluesrockhelten Rolf Wickström: «Vi har inget annat enn vår solidaritet». Alle monner drar.