FORFATTERMEDIUM: Thure Erik Lund tenker ikke før han skriver. Han spiller piano med intelligente, logiske og paradoksale strukturer. — For meg griper dette inn i hva som er spesifikt skjønnlitterært, sier han. 
Foto: Steinar Buholm
FORFATTERMEDIUM: Thure Erik Lund tenker ikke før han skriver. Han spiller piano med intelligente, logiske og paradoksale strukturer. — For meg griper dette inn i hva som er spesifikt skjønnlitterært, sier han. Foto: Steinar BuholmVis mer

- Det er dette som er realisme

Thure Erik Lunds nye roman vikler sammen fortid, framtid, nåtid; fiksjon og virkelighet; naturlig og syntetisk; ham og «vi».

IDEER: - Det er mange som tenker og så skriver.

Thure Erik Lund skal gjøre sitt første intervju på årevis, og gidder ikke å småprate til båndopptakeren er slått på engang.

—Men jeg gjør omvendt: jeg skriver, og så tenker jeg på det jeg har skrevet. For meg griper det inn i hva som er det spesifikke ved å skrive skjønnlitterært. Du oppdager at det er noe eget i det, du skal hele tiden bevege deg inn i ukjent farvann. Det er jo håndverket, de vage ideene som går på kryss og tvers, som skal forme en roman.

- Hvis du hele tiden har klart for deg hvordan romanen skal være og gjør masse research før du setter deg ned og skriver, da blir ikke romanen noen ferd i det indre. Det blir statisk, å gjennomføre en plan. Jeg har mye større sans for de mer komplekse og — hva skal vi si? — livsidentiske metodene.

Thure Erik Lund er ute med ny roman. Eller, han har lagt sammen romanene Inn og Straahlbox, og skrevet inn cirka 100 nye sider, spredt rundt om i tekstmassen — til en roman kalt «I singularitetens skygge». En dynamisk, levende bok, som ikke nødvendigvis er «ferdig» bare fordi den kan kjøpes i butikken. Verket kan enda komme i nye versjoner. Og tematikken speiler arbeidsmetoden: både fortellingen og forfatteren prøver å strekke ei hånd blindt inn i den uklare framtida.

- Hva er det utopiske? Hva er framtidsverdenen? Det å gripe og forstå framtida, det er også å forme noe som man i utgangspunktet ikke kan ha noen klare begreper om. Men det som gir form til denne bokas framtidsvisjoner, er mine drømmer, ønsker, den veien som blir til mens jeg går. Sånn sett jobber jeg strukturelt sett innenfor en ekstremt realistisk tradisjon.

Lund har også merket seg et paradoks i det utopiske.

- Det vi forstår som det mest fysiske, konkrete og seriøse — vitenskap og teknologi — det er det som bereder grunnen for de mest utopiske framtidsvisjonene vi kan ha.

- Vitenskapen har gjort utopier virkelige?

- Se på den teknologiske tilstanden i dag, med datateknologi, medisin ... Disse tingene krysser grensen over til det abstrakte og fiktive virkelighetstilstander. Da blir det på en måte realistisk, sier Lund.

- Hvis vi tenker oss det omvendte, og tar for oss den rurale bondevirkeligheten anno 1920. Det er en drøm. Det er det som blir urealistisk. Vi må være årvåkne for hvordan det naturlige er syntetisk og det syntetiske er naturlig. Innholdet eller betydningen i de ordene og begrepene som vi har arvet fra 100, 200, 300 år tilbake, de har nå blitt vrengebilder.

- Skal man prøve å sette grenser for den teknologiske utviklingen?

- Det finnes ingen grenser nå. I alle fall ikke grunnleggende sett. Det er det sentrale i romanen, singulariteten. Det brekkpunktet når teknologien blir selvgående, overtar, og kan etablere og reprodusere seg selv, styrer seg selv. Framtidsforskerne diskuterer på fullt alvor når dette punktet vil inntre - 2040? 2070? Jeg mener vi er der allerede i dag.

I boka har i alle fall teknologien tatt kontrollen. I «Den posthumane tilstand» virkeliggjør Thure Erik Lund en slags «vi»-konstellasjon. En substansløs, men virkelig konstellasjon av tanker og språk, som griper om seg gjennom all tid, både framover og bakover. Og tar bolig i romanens Thure Erik Lund, som mener det ikke er ham som skriver, men noe som skriver i ham.

Leserne begynner å tvile på sin egen virkelighet, litt som i «The Matrix» eller «The Truman Show»: Kan det hende vi lever i et dataprogram? Et tv-show? Kan det finnes en framtidskonstellasjon som innbefatter alle ideer, og griper om seg, og snakker gjennom oss?

- Når jeg skriver, lar jeg det skrive, og så tenker jeg, sier Lund. Og den tenkingen er denne forfatterens stakkarslige forsøk på å få tilgang på hva som har vært. Det han har gjort. Nå som jeg begynner å bli litt oppe i åra, har jeg skrevet så mye at jeg har mistet oversikten. Alle ideene som mer eller mindre utenfor min kontroll har latt seg medføre i teksten. Og det er poenget mitt: Det er dette som er realisme.

- Du har et ganske mørkt syn på den teknologiske utviklingen: teknologien vil ta kontrollen og dermed oppløses også individet. Kan vi altså ikke ha noen fri vilje, siden vi er fanget i språk og teknologiskapte strukturer?

- Vi husker vel alle den Monty Python-sketsjen fra Life of Brian, når de står på torget. Jesus prøver forgjeves å få folk til å ikke følge ham, han er en motvillig Jesus, også holder han denne talen til folket: «You must remember, we are all individuals!» Også sier de...

- «Yes, we are all individuals!»

- Ikke sant! Bortsett fra han ene sullebukken som sier — (Lund går opp i fistel) — «Not me!». Bildet er enkelt og tydelig. Hele systemet med nettaviser og Twitter og Facebook er en konformerende konstruksjon. Og det merkelige er jo at den formidler en forførende idé om individualitet midt oppi det hele.

- En umulig individualitet?

- Det som er så paradoksalt er at uansett hvor absurde ideene til folk er, så blir de lik hverandre. Hadde vi hatt reelle individer, ville folk vært langt mer umake, sier Thure Erik Lund. —Det foregår en ekstrem vi-samtale. Det hender jeg kjører bil og hører på radio. Radio er jo ren nazisme. Folk som snakker der, de snakker om «vi» hele tiden — på nyheter, debatt og kultur på P2. Alle snakker hele tiden om et «vi». Vi, Norge, Norge, VI! Hele tiden. Også sier de: «Vi» er individualister.

- Boka har en merkelig kontrast i seg. På den ene siden skildrer du framtida som en dystopi — ei framtid man føler avmakt i møte med. Andre steder skriver du nærmest nostalgisk om alternative, frikete indiebevegelser på 80-tallet. Hvorfor er du så positiv til dem?

- Noe gigantisk begynner alltid i det små, det gjelder for disse sære utopikerne i «Inn» og «Straahlbox» òg. De har troen på at det de driver med skal bli et verdensomspennende prosjekt. Og det er det jo også. Men det som er romanens drama, det er det at framtida er her, nå, men den har heller ikke begynt.

- Jeg liker bildet du skaper med lycopodiumpulver. Finkornet, eksplosivt pulver. Hovedkarakteren, eller du, eller «Thure Erik Lund», vil realisere livsprosjektet sitt, som er «å gi grunnleggende faen», men samtidig å få til noe stort. Prosjektet han klekker ut blir å reise rundt på bygda og lage eksplosive blaff — på toget, på bar, på busstasjonen. Jeg oppfatter det som et litt stakkarslig bilde: du er 19 år, du tror du skal få til noe nytt, banebrytende og stort, og din største bragd blir å lage noen flyktige eksplosjoner i togkupeen ...

- Det er ganske spennende å gå inn i det bildet. Lycopodiumpulveret antennes, også kommer det den ildkula som blafrer opp i to sekunder. Det etterlater seg ingen spor. Du ser det store lysglimtet, også er det borte, sier Lund.

Før han går i en helt annen retning:

- Men det som er grunnleggende i bildet er jo det finkornede med lycopodiumpulveret. Hva som helst kan antennes om det blir finkornet nok. Der kommer vi inn på et strukturelt fenomen.

- Man må gå inn i en tekst, gå inn i de faktiske bildene som ligger i teksten, og gripe tak i dem. Og når du begynner å sette det litt på spill — det er da det litterære oppstår. Da får det sitt eget liv. Da er du ikke avhengig av «psykologisk spill» og en mann som står der og griner, liksom, for at prosaen skal være virkningsfylt.

- Folk spør alltid: Hvem ser du for deg når du skriver? Jeg ser ikke for meg en kjeft. Det er hele den intelligente, og logiske og paradoksale strukturen jeg på en måte spiller piano med. Det paradoksale med individualitet er at uansett hvor absurde ideene til folk er, så blir de lik hverandre. Thure Erik Lund, forfatter.