Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Camara Joof:

Det er din tur nå

Rasisme er egentlig ikke mitt problem.

Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Meninger

Jeg har rømt.

Glede og sorg har kommet i bølger den siste måneden. Protestene rundt om i Norge. Vitnemål fra mennesker som har vært modige og stått fram med sine egne traumer. Debatter om smittevern kontra grunnlovsfestede rettigheter.

Jeg er håpefull, men sliten, så jeg har stukket av.

Når jeg leser andres vitnemål om deres opplevelser med rasisme, kjennes det ofte som å lese fra min egen dagbok. Jeg blir rørt av samholdet, av kampviljen, samtidig som det gjør så innmari vondt. Vi må vitne og vitne om hva som hender oss, vi må retraumatisere oss selv ved å snakke om og om igjen om noe som egentlig har veldig lite med oss å gjøre.

Jeg tenker mye på det. At rasisme egentlig ikke har noe med meg å gjøre. Jeg måtte bli nesten 30 før det gikk opp for meg.

Det er noen andres blikk på meg, deres tolkning av meg, og egentlig ikke meg, men melaninen i huden min, det handler om. Jeg kan gjøre meg lysere i stemmen, jeg kan rette ut håret, jeg kan imponere med klingende dansk, svensk, bokmål og nynorsk, jeg kan kle meg penere, stryke skjortene mine i håp om å mildne reaksjonen og responsen på min kropp, men det har egentlig ikke noe med meg å gjøre. Ingenting. Det er egentlig ikke mitt problem. Jeg bærer konsekvensen av andres problem.

Jeg er ganske utakknemlig av natur. Det er ikke blant mine mer sympatiske trekk.

Det er ikke på grunn av dårlig oppdragelse, det må jeg få insistere på. Men jeg kan være ganske utakknemlig. Jeg får ofte beskjed om at jeg er det.

Ikke takknemlig nok for at jeg har fått muligheten til å bo i Norge, at jeg kan få gifte meg med akkurat hvem jeg elsker her, at jeg kan [sett inn eksempel på likestilling her]. Og jeg har alltid steilet når jeg har fått høre det. Takknemlighetsgjelden. For hvorfor skal akkurat jeg være mer takknemlig enn andre nordmenn?

Ryggmargsrefleksen, steilingen, kan slå litt feil ut noen ganger. Jeg kan gå hardt ut.

Jeg husker ikke lenger når jeg har sagt hva, eller hvordan, når det kommer til rasisme. Kan man ha en original tanke om noe som er blitt skrevet om og snakket om i tiår, men ikke lyttet til? Kanskje ikke. Så vi repeterer. Og repeterer. Trekker pusten når vi kan. Og repeterer igjen. Noen av oss, som meg, har plattformer og kulturell kapital nok til at vi med jevne mellomrom får blåst ut. Andre har syv somre og femten vintre ventende i brystet, og er klare for å rope ut for første gang.

Da er det ikke lett å være tålmodig. Eller pedagogisk. Eller vennlig.

Derfor blir jeg håpefull når de som bærer deler av ansvaret, de problemet ligger hos, den hvite majoriteten, tar den kampen.

Og håpet ligger i at flere stemmer samler seg. Jeg er optimist, men først og fremst er jeg pragmatiker. Denne debatten vil komme igjen, den må komme igjen. For det er majoriteten som må drive denne debatten, som må gjenoppdage problemet og fortsette diskusjonen. Jeg kan rope og hoie til jeg blir hes, men det hjelper lite om det bare er folk som allerede er enige med meg som lytter. Vi har snakka om dette i årevis. Vi kommer til å fortsette å snakke om det.

Vi snakka om det etter Benjamin Hermansen, etter Mahmed Jamal Shirwaw, etter Eugene Ejike Obiora, etter Arve Beheim Karlsen, etter Johanne Zhangjia Ihle-Hansen.

Ikke bare etter George Floyd. Breonna Taylor.

Og så er det backlashen. Det er avsporinger, som at det er så mye verre andre steder. Jeg kan egentlig være litt mer takknemlig for at rasismen ikke er enda verre her.

Det er skinndebatter om statuer og håndhilsning.

Så jeg kan glemme å si takk. Til de som kaster seg på først nå. Når man har holdt på med noe lenge, kan det kjennes frustrerende at noen plutselig er sjokka over noe som har vært en klisjé for deg siden du var fem. At noe får være hårreisende informasjon for noen som har fått gå hele livet uvitende.

Det er litt som pappafeminister: De som oppdager sexisme når de får en datter. Jeg skjønner at det kan kjennes frustrerende. Heller en pappafeminist enn ingen feminist, altså. Heller noen som er nye i kampen og kløner det litt til, enn noen som aldri blir med. Så jeg minner meg selv på å være raus. Og på at andre folk er rause. Jeg skal være klar for neste kamp, når denne bølgen trekker seg tilbake.

Enn så lenge har jeg gjemt meg.

Jeg stakk til Vestlandet, fikk låne et hus med utsikt over Førdefjorden, i en liten bygd hvor det bor om lag 300 mennesker. Jeg skrudde av telefonen, drakk en flaske rødvin, og gikk og la meg.

Dagen etter at jeg kom hit gikk jeg på den lokale butikken. Jeg spurte hun som jobba i kassa om det var noe sted i nærheten å kjøpe fersk fisk. Da snudde kvinnen som pakket sammen varene sine seg, og sa «sønnen min fiska i går, så jeg har nyfiska sei som ikke er fryst ennå, du vil ikke bare bli med og hente noen?» Og det gjorde jeg. Jeg fikk ikke nummeret hennes, for hun ville ikke ha betalt, så jeg benytter anledningen til å si det her:

Lisa, vi tilberedte seien, og den smakte fantastisk. Hjertelig takk skal du ha. Akkurat her er takknemlighet på sin plass.

DEMONSTRASJON: Flere tusen har møtt opp for å demonstrere etter drapet på George Floyd. Video: Øistein Monsen Vis mer

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!