SANNHET: En israelsk soldat skuer mot Gaza. Forfatteren Morten Strøksnes hevdet i forrige uke at
Herman Willis ikke er ute etter å fortelle sannheten, men at han bare vil si det motsatte av Israels
kritikere. I denne artikkelen svarer Willis på innvendingene. Her ryker det fra bygninger på Gazastripen etter angrep 15. januar.
REUTERS/Suhaib Salem (GAZA)
SANNHET: En israelsk soldat skuer mot Gaza. Forfatteren Morten Strøksnes hevdet i forrige uke at Herman Willis ikke er ute etter å fortelle sannheten, men at han bare vil si det motsatte av Israels kritikere. I denne artikkelen svarer Willis på innvendingene. Her ryker det fra bygninger på Gazastripen etter angrep 15. januar. REUTERS/Suhaib Salem (GAZA)Vis mer

Det er en elefant i rommet og ingen har lyst til å snakke om den

Herman Willis med fem punkter om Israels invasjon av Gaza.

1. SENTRUMSGATENE i Oslo restaureres og det mest brølende jødehatet har stilnet i denne omgang, men som det heter i den engelske salmen «How long, O Lord, how long?». At det ligger en dypt forakt for utdannelse til grunn når parolen blant unge muslimer er «La oss dra opp på Blindern og finne noen jøder», er innlysende, så kanskje har skolen sin del av skylden for det som holder på å skje.

Det kan godt hende. Men at svaret fra det norske samfunnet skal være foreldresamtaler og straffeforfølgelse i henhold til lover om skadeverk og vold mot offentlig tjenestemann, forteller meg at det er en elefant i rommet og at ingen har lyst til å snakke om den.

Elefanten er den intolerante, voldelige fortolkningen av en religion som — hvis vi tar oss tid til å lytte — kan bringe sannhet, skjønnhet og glede til alle. Elefanten er den ungdommen som roper «Allahu akbar» det ene øyeblikket, og «Ta jøden!» det andre. Vi kan godt la være å snakke om dette, men hva skal vi da si hvis det verste skjer og noen faktisk lykkes i å «ta jøden»? Das habe ich nicht gewusst?

2. DEN DEBATTANTEN som mest hårdnakket påstår at han ikke vet om noe jødehat i Norge, er Kåre Willoch. Ingen moderne norsk politiker har vist større respekt for ordenes klang og valør enn Willoch, og hans ytterst presise språkbruk har vært et varemerke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når han sier at Barack Obamas administrasjon ikke inngir særlig håp for Midtøsten, «for han har jo valgt en stabssjef som er jøde», var det neppe noen glipp.

At Willoch langt om lenge har sagt at han kanskje burde ordlagt seg annerledes, låter omtrent som om keiser Henrik IV skulle ha sagt at han tok turen til Canossa på grunn av den fine utsikten. I Kåre Willochs hode ser verden omtrent slik ut: Abort blir forbudt i USA og strikkepinner gjeninnført som eneste metode, fordi Obamas visepresident er katolikk.

Likestilling kommer til å bli søylen i USAs utenrikspolitikk, fordi utenriksministeren er en kvinne. Og i Norge skyldes problemene til kystbefolkningen i Finnmark at fiskeriministeren er same.

Det skulle vært interessant å høre Willoch fortelle hvilke poster han synes jøder kan ha i et amerikansk regjeringsapparat. Eller, nei. Nå når vi feirer at Barack Obama har blitt president, har jeg ikke lyst til å høre noe som helst fra Kåre Willoch.

Jeg er på håpkjøret. Falske toner om den nye presidenten kommer vi uansett til å få høre fra det Fremskrittspartiet som ikke klarte å lide med de sivile ofrene i Gaza, annet enn i forbifarten.

3. SIV JENSEN omtalte ofrene i Gaza som en slags driftsomkostninger, og viste den samme likegyldige holdningen som mediene i årevis har vist barna i Sderot og Ashkelon. Israelske byer der alle lekeplassene nå er utstyrt med bomberom. Før Israel gir slipp på den gamle russiske munnhell om at «tillit er bra, men kontroll er bedre», blir det aldri noen fred i Midtøsten. Og så lenge Hamas og Hizbollah fastholder at Israel må utslettes, er man garantert krig.

Dette er den gordiske knute som ingen klarer å hogge over, selv om det fins kristne miljøer som har løsningen.

I NORGE HAR vi absurde foreninger som Israel-misjonen, et foretak som av høyst forståelige grunner er forbudt i selve Israel. Forsøkene
på kristning av jøder er et av de mest seiglivete, et av de mest uforsonlige og sadistiske prosjektene i europeisk historie.

Når Israel-misjonen banker på døra, blir enhver israeler minnet om hvorfor det var så tvingende nødvendig å skape en egen, jødisk stat. Den flokken som kaller seg «kristenfolket » i Norge hører likevel ikke på det øret, og de tusler rundt i det politiske stupmørket der selv ikke Kristelig Folkeparti er begeistret for dem.

Fremskrittspartiet er deres eneste havn, og derfor var det de kom i busslaster til Oslo for å høre Siv Jensen forklare at den humanitære katastrofen i Gaza i virkeligheten var en suksess. Som om det skulle være noen som helst suksess i alle sykesengene, i de stumme dødstallene eller i tanken på hvordan fremtiden ser ut.

4. I DAGBLADET (12. januar 2009) forsøkte forfatter Morten A. Strøksnes (hvor mange forfattere er det egentlig her i landet?En million?) gjennom sin bokanmeldelse/ kronikk angående min siste utgivelse, Katten og elefanten: Israels triumf og tragedie, å plassere meg inn i dette ideologiske terrenget der Fremskrittspartiet og «kristenfolket» opererer.

Ved å hevde at jeg bare brydde meg om Israels overlevelse og ingen andres, pisset han grundig i brønnen samtidig som han gjorde sitt beste for å se bort fra at jeg hadde skrevet en bok om Israel, ikke om konflikten i Midtøsten.

Jeg ser alt, absolutt alt, fra israelsk side, hevder Strøksnes og iler til med den andre partens syn. Uten tanke for at Katten og elefanten handler om Israel, og at det er en bok som har til hensikt å fortelle noe om hvem israelerne er og hvordan de tenker.

Hvis jeg neste gang skulle finne på å skrive en bok om menn og om hvordan menn opplever seg selv og omgivelsene, da må jeg regne med at Morten A. Strøksnes skriver en helside i Dagbladet om at jeg har forsømt kvinnene og deres syn. ort sagt underkjenner han at det
er mulig å skrive bøker om Israel.

HVIS INNVENDINGEN om at «Katten og elefanten» bare handler om Israel er en gyldig innvending, blir det umulig å skrive bøker om fjellkjeder med mindre de også handler om dalfører, om blomster hvis det ikke står like mye om bier, eller om menn hvis ikke kvinnene får like mye plass.

Selv om det er en uskikk å svare på bokanmeldelser, var Strøksnes kronikk like mye et rop om boikott av bøker som omhandler Israel. Det er dette siste jeg forholder meg til, ikke hans vurderinger.

5. AT ANDRE ENGASJERER seg for de lidende i Gaza ser jeg på med respekt, og særlig Mads Gilbert synes jeg om. Vi har kjent hverandre siden vi gikk arm i arm i demonstrasjonstog mot USAs krig i Vietnam for veldig mange år siden, og at vi er på hver vår side av gjerdet denne gangen, skyldes at Mads Gilbert er en trigger happy humanist.

Ikke at vi er uenige om poenget; at palestinerne må få sin egen stat side om side med den jødiske staten, og at alle tanker om noe annet i beste fall er humbug, i verste fall resultat av vond vilje.

DET SIER SITT om Gilbert som følelsesmenneske når han kommer ut av Gaza og sammenlikner situasjonen der med Warszawagettoen.

Når han får summet seg, kommer han til å betrakte den uttalelsen på linje med alt det dumme han sa i etterkant av 11. september. For i Warszawa-gettoen, Mads, der var dagsrasjonen på 184 kcal per jøde, i 1942 ble 250.000 av jødene fraktet til Treblinka og myrdet i gasskamrene, og etter oppstanden i 1943 ble resten skutt på stedet eller fraktet til Treblinka der det gikk som det gjorde i Treblinka.

Alle som ikke sultet i hjel ble drept. Alle de over 400.000. Like mange som det er innbyggere i Gaza by.

Bare 900 kom fra det med livet. Har du ikke noe hode å bøye for Treblinka, Mads Gilbert? Så dessverre: Å forklare hvordan nazistenes handlinger preger hver eneste jøde, og hvordan de preger den jødiske staten, later til å være et forsvar for en tapt sak.

- ET FORSVAR FOR EN TAPT SAK: Herman Willis mener den norske debatten om Israle og Palestina preges av fornektelse. Foto: Anders Grønneberg/Dagbladet
- ET FORSVAR FOR EN TAPT SAK: Herman Willis mener den norske debatten om Israle og Palestina preges av fornektelse. Foto: Anders Grønneberg/Dagbladet Vis mer