1. SENTRUMSGATENE i Oslo restaureres og det mest brølende jødehatet har stilnet i denne omgang, men som det heter i den engelske salmen «How long, O Lord, how long?». At det ligger en dypt forakt for utdannelse til grunn når parolen blant unge muslimer er «La oss dra opp på Blindern og finne noen jøder», er innlysende, så kanskje har skolen sin del av skylden for det som holder på å skje.

Det kan godt hende. Men at svaret fra det norske samfunnet skal være foreldresamtaler og straffeforfølgelse i henhold til lover om skadeverk og vold mot offentlig tjenestemann, forteller meg at det er en elefant i rommet og at ingen har lyst til å snakke om den.

Elefanten er den intolerante, voldelige fortolkningen av en religion som — hvis vi tar oss tid til å lytte — kan bringe sannhet, skjønnhet og glede til alle. Elefanten er den ungdommen som roper «Allahu akbar» det ene øyeblikket, og «Ta jøden!» det andre. Vi kan godt la være å snakke om dette, men hva skal vi da si hvis det verste skjer og noen faktisk lykkes i å «ta jøden»? Das habe ich nicht gewusst?

2. DEN DEBATTANTEN som mest hårdnakket påstår at han ikke vet om noe jødehat i Norge, er Kåre Willoch. Ingen moderne norsk politiker har vist større respekt for ordenes klang og valør enn Willoch, og hans ytterst presise språkbruk har vært et varemerke.