Det er etter hvert et slitt uttrykk at politikere på privaten har et særlig ansvar for å holde seg innenfor lover og regler, siden de selv er med på å vedta dem.
De siste ukene har en ny klisjé dukket opp i språket vårt. Å ta inn saker for retten som utfordrer politiske vedtak er blitt omtalt som såkalt «amerikanisering». Norske domstoler bør ikke avgjøre saker med politisk slagside, hevdes det.
Dette har vi sett i forbindelse med det mye omtalte «klimasøksmålet», som den siste tiden har vært behandlet i Oslo tingrett. Søksmålet, som hadde sin siste dag i retten torsdag forrige uke, er anlagt av Greenpeace og Natur og Ungdom, og hevder oljeboring i Arktis bryter med Grunnlovens miljøparagraf.
Samtidig som rettssaken pågikk forrige uke, stanset tingretten ulvejakta utenfor ulvesonen i Østfold, Oslo, Akershus og Hedmark gjennom en midlertidig forføyning. Dette fordi WWF har bedt domstolene gjennomgå den norske ulveforvaltningen, og hvorvidt den er i tråd med naturmangfoldsloven og internasjonale konvensjoner.
I begge saker hevdes det at domstolene dras inn i saker de ikke har noe med. Senterpartiets Ole André Myhrvold omtalte WWFs søksmål som et «forsøk på rettslig omkamp mot Stortinget» og trenering av et demokratisk vedtak.
Det er en feilslutning. Det er en styrke ved demokratiet at også saker med politisk slagside prøves for domstolene. Domstolene skal ikke bare håndheve politikernes lover overfor borgerne, men også kontrollere om politikernes egne vedtak står i strid med gjeldende rett.
Slik politikerne må holde seg innenfor lover og regler på privaten, må deres politisk vedtak stå seg innenfor lovverket som tidligere er vedtatt. Hvis ikke, er det deres oppgave å argumentere for og sikre gjennomslag for å endre de overstående lovene.
Å veie langsiktige hensyn og målsettinger opp mot kortsiktige gevinster er en iboende konflikt i klima- og naturvernspørsmål. Derfor har vi en miljøparagraf i Grunnloven, som skal sikre at alle skal ha rett til et miljø som sikrer helsen, og en natur der produksjonsevne og mangfold bevares, også for framtidige generasjoner. Og derfor har vi en naturmangfoldslov, som skal sikre at vi tar vare på naturen og dens mangfold, også når det er upopulært.
Målsettingene som er nedfelt i disse lovene vil ikke alltid være i samsvar ved de rådende politiske ønsker. Det er heller ikke meningen.
Men da må politikerne velge om de vil legge vedtak til side eller endre loven som står i veien. Hvis ikke, må de tåle at vedtakene deres prøves for domstolene.
