- Det er faen ikke noe for sveklinger

I september kommer Øystein Lønns fjortende bok. «Ifølge Sofia» er hans niende roman og første del i en trilogi. Å være forfatter er hardt arbeid.

Øystein Lønn har hatt notatene til denne historien liggende i ti år. Flere ganger har han vært innom stoffet, men lagt det fra seg igjen. Det var noe som ikke stemte.

- Men det gjorde det plutselig nå. Det er noe som ligger og ulmer. En måte å leve på, en måte å reagere på. Det er noe med tida.

Lønn forteller at stoffet til romanen «Ifølge Sofia» hadde en tendens til å balle på seg. Derfor kommer det to bøker til. Historien om Sofia og hennes forhold til ektemannen Simen, broren Bird og vennen Leon blir en trilogi. Halvparten av bok nummer to er allerede skrevet, men nå skal den få hvile litt. Det er sommer. I hagen på Bellevue i Kristiansand skal noen gamle heller mures fast på nytt. Til høsten skal «Ifølge Sofia» lanseres.

Ingen fasit

Lønn er kjent for å skrive antydende bøker, gjerne med åpen slutt. Kjedsomhet og resignasjon preger ofte romanfigurene. Det er ikke tilfellet i «Ifølge Sofia».

- Disse menneskene lever på kanten av hva de kan klare. De presser seg selv så langt det er mulig, og litt til. Jeg tror det er en levemåte som ikke bare er gjenkjennelig, men også representativ for vår tid. Det er et enormt arbeidspress. Jeg synes vi kan se en generell tendens til å drive seg selv langt. Så langt at det nesten ikke går, sier Lønn.

- Så stopper det, rent fysisk?

- Ja, mange har gjort den erfaringen akkurat nå.

Årsakene til at dette skjer med Sofia, Simen, Bird og Leon i «Ifølge Sofia» kan - ifølge Lønn - tolkes. Helst av andre.

- Det finnes ikke noe fasitsvar. Det har kunst aldri hatt, og det vil den heller aldri få. En kunstner bruker egne erfaringer og innsikt. Kunstnere ser på ting. Og forteller det de har sett så klart og tydelig som mulig. Det er i hvert fall det jeg gjør.

Eksperimenterer

- Mange hevder at du gjør leseren til sporhund. Hvis leseren er sporhund, hva er du?

- En kategori lesere sier det med sporhund. Andre sier at jeg kanskje er den klareste forfatteren de har lest.

Lønn mener det er stor forskjell på novelleforfatteren og romanforfatteren Lønn. Og sånn skal det være.

- Novellen skal ha en større stramhet. Jeg bruker andre teknikker, et annet litterært språk i en roman. I «Historie», tittelnovellen fra samlingen som kom i 1973, eksperimenterer jeg med formen. Novellen er på 100 sider. I «Maren Gripes nødvendige ritualer» (roman 1999) prøver jeg å presse novellens språk så langt det går og kanskje lenger. I trilogien jeg holder på med nå, blir det selvsagt noe helt annet, sier Lønn.

Historiene ligger og jobber i hodet hele tida. Det gjelder enten han skriver noveller, romaner, trilogi eller murer heller.

Hardt arbeid

- Dag Solstad snakket om en «ny fase» i forbindelse med at han rundet 60 år. Har du merket noe sånt?

- Det er kanskje derfor jeg er mer prosjektorientert nå. Det er klart at på et eller annet tidspunkt går man trøtt eller gidder ikke mer.

Lønn blir stille.

- Jeg vil gjerne rekke å få gjort ferdig dette prosjektet, sier han.

- Du har villet bli forfatter fra du var 12 år. Ble det som forventet?

Han ler.

- Som forventet... Ja, selve arbeidet har vært som forventet. Det som har overrasket meg mest, det jeg ikke var forberedt på, var at man må ha god fysikk for å være forfatter. Det er hardt arbeid. Det er faen ikke noe for sveklinger.

- Det tar mange timer å skrive ei bok. I tillegg kommer forelesninger, representasjon og lanseringer.

Lønn mener at forfatterrollen har blitt definert på nytt.

- Alt det jeg ramser opp, er for så vidt noe forfattere har bedt om sjøl, men det kan jo komme bakpå en likevel.

Lønn tar en slurk kaffe. Tenker litt før han fortsetter:

- Det er ok å vite at jeg kan skrive bøker. At jeg er i stand til det. Det er ok å vite at det er det som er min jobb. Hele tida har jeg selvsagt måttet ha andre jobber for å klare det økonomisk, men den biten har blitt lettere etter at jeg fikk Nordisk Råds litteraturpris i 1995.

Typisk norsk

- Studenter skriver hovedoppgaver om bøkene dine?

- Det er rart, litt vemodig å lese. Annerledes enn jeg hadde regnet med. De går så grundig inn i verket. Ofte er det svært unge mennesker. Det er litt rart. Overraskende.

Lønn vrir seg litt i sofaen. Den store, trygge mannen leter etter de rette ordene.

- Det er omtrent som å se noe av det en har gjort dramatisert eller filmatisert. Det blir noe annet enn det en hadde tenkt seg sjøl.

Selv er Lønn fornøyd med hva Unni Straume klarte å få til med filmatiseringen av «Thranes metode».

- Visste du forresten at den er innkjøpt av Museum of Modern Art i New York? Spør han med en anelse stolthet i stemmen.

Lønn sammenlikner hovedoppgaver og filmatiseringer med anmeldelser. Han tror forfattere som sier de ikke bryr seg om kritikken, ljuger.

- Det er rart å lese utenlandske kritikker, særlig de som leser bøkene mine som typisk norske. Omtrent som om de var tappet på en bestemt type flaske.

Jazz og skriving

- Det er enkelte ting en aldri blir ferdig med. For eksempel jazz. For meg er jazz noe fast, som bare er der. Jazz blir bare mer og mer komplisert, sublimt og overraskende. Miles Davis slutter ikke å overraske selv om du har hørt det femti ganger.

- Er det en fellesnevner mellom jazz og skriving?

- Det improviserte, takt- og rytmeforskyvningene. Jazz skjer der og da. Improvisasjonen henger der. Hvis du ikke får det med deg, er det borte for alltid. Du må ha lydhørhet og teknikk nok til å fange det opp, benytte det.

Kortspill

- I «Ifølge Sofia» har nesten alle personene et symptom eller en sykdom. Hvorfor?

Lønn vil nødig tolke, prøver å la være.

- Altså! Dette er mennesker som lever sine liv tett opp mot det de kan makte. Så skjer det ting. Det er lite igjen til dem sjøl... Nå begynner jeg å tolke, skyter han inn.

- Det er lett å kalle det en sivilisasjonstendens. Mange merker dette i sine omgivelser i Norge i dag. Jeg har plukket ut noen eksempler. Prøver å vise: Hvordan skjer dette? Bakgrunnen får vi komme tilbake til ved en seinere skål.

Lønn smiler lurt. Han har sagt nok, men fortsetter.

- Sykdommen er relatert til situasjoner. Det er ofte psykosomatisk. Hendelser som blir så overveldende at det skjer noe. «Ifølge Sofia» handler om spillet mellom disse menneskene. Som om det deles ut kort og de spiller mot hverandre, med hverandre.

Så stopper han. Ord kan være skumle.

- Vi bruker ordet sykdom. Hvis noen tror boka dreier seg om sykdom, er mye ødelagt. Det er farlig, skjønner du?

Humoristisk

Vennskap, kjærlighet og erotikk står sentralt i romanen. Hovedpersonene er nært knyttet til hverandre, på ulike måter.

- Det som tilsynelatende virker som, for å bruke ditt uttrykk, pragmatisk fysisk kontakt, blir noe annet. Uten at personene egentlig vet det, sier Lønn.

- I «Ifølge Sofia» er det svært ofte kvinner som er igangsettere av slike forhold. Men sånn er det vel?

Forfatterens ansikt lyser plutselig opp.

- Jeg oppdaget til min glede at episoder jeg skildrer i romanen er morsomme. Jeg tror dette er den mest humoristiske boka jeg har skrevet. Er du enig?

NY ROMAN: Øystein Lønn nyter sommeren hjemme i Kristiansand, før lanseringen av romanen «Ifølge Sofia».Vinneren av Kritikerprisen, Brageprisen og Nordisk Råds litteraturpris tror ikke erfaring hjelper for en forfatter, men merker at han jobber kjappere nå.Foto: TRULS BREKKE