Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Al Hol-leiren

Det er farligere å la dem bli i Syria

Barna må hjem, og det bør mødrene deres også, enten de vil eller ikke. Det bør være vårt bidrag til å sikre at glørne fra det nedbrente kalifatet ikke blusser opp igjen.

STØRRE RISIKO: Dersom kvinnene i Al Hol er terrorister, må vi regne med at de vil bli enda farligere dersom de forblir der med 70.000 andre med samme tankegods. Hvis vi henter dem hjem, vil vi vite hvem de er, de vil bli straffet og fulgt med på. Det er en bedre løsning, skriver innsenderen. Bilde fra Al Hol i januar: Delil Souleiman / AFP / NTB Scanpix
STØRRE RISIKO: Dersom kvinnene i Al Hol er terrorister, må vi regne med at de vil bli enda farligere dersom de forblir der med 70.000 andre med samme tankegods. Hvis vi henter dem hjem, vil vi vite hvem de er, de vil bli straffet og fulgt med på. Det er en bedre løsning, skriver innsenderen. Bilde fra Al Hol i januar: Delil Souleiman / AFP / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

I interneringsleiren Al-Hol i Syria døde mellom 300 og 400 barn i fjor. Kanskje flere. Situasjonen er uoversiktlig, umenneskelig og ikke minst farlig. I regjeringens beslutning om å hente den syke gutten og hans mor og søster vant det humanitære argumentet.

Det humanitære argumentet for å hjelpe alle barna ut derfra, er tungt og frontes i stor internasjonal skala av blant andre FN, Unicef og Redd Barna. Barn i slike situasjoner er ofre, og behovet for hjelp er så overveldende at det kan synes unødvendig i det hele tatt å problematisere det å gå aktivt inn og hjelpe dem ut.

Likevel skapte beslutningen regjeringskrise. Frp ville ikke frakte terrorister inn i Norge og utsette norske borgere for risikoen det medfører. Sikkerhetsargumentet er legitimt, men det er flere og bedre grunner til å likevel hente dem hjem.

Alle barn har krav på beskyttelse i henhold til Barnekonvensjonen. Norge har ansvar for norske barn under norsk domsmyndighet. Det har derfor vært uklart om Norge har ansvar for barna som befinner seg i Syria. Leirene ligger nemlig i statsløst område i den kurdiske delen av Syria, og barna det er snakk om, har norske foreldre. Ingen andre stater har derfor ansvar eller mulighet for å gi dem beskyttelse. Det er bare opp til oss.

Det som ikke har kommet fram i tilstrekkelig grad er at det i tillegg er et sikkerhetstiltak å hente barna hjem. Konsekvensene ved at barna ikke blir hentet hjem og får hjelp, kan bli økt radikalisering og økt hat mot Vesten etter hvert som de vokser opp. De kan bli en enorm sikkerhetsrisiko for oss på sikt, da de er norske statsborgere som ikke kan gjøres statsløse.

For å kunne hjelpe barna må vi også, enten vi liker det eller ei, forholde oss til mødrene deres. Vi kjenner ikke mentaliteten til kvinnene det er snakk om, og vi vet ikke nøyaktig hva de har vært med på. Gjennom media sier de lite bak sine svarte heldekkende plagg, men flere norske og internasjonale beretninger lar oss mistenke at kvinnene ikke bare er uskyldige ofre for IS-terroristene, men kanskje selve bakkemannskapet, infrastrukturen og moralens voktere i IS.

Hvis de er terrorister på linje med frontkjemperne i IS, synes det umiddelbart problematisk å hente dem hjem til Norge uten å tenke på sikkerhetsrisikoen. Det blir i forlengelsen lett å forstå tidligere justisminister Tor Mikkel Waras ønske om å støtte det svenske initiativet til en internasjonal spesialdomstol i Midtøsten, i trygg avstand fra våre barns skoleveier og lekeplasser.

Problemet med ikke å hjelpe dem til Norge, er imidlertid at det kan innebære en enda større sikkerhetsrisiko på sikt. Dersom disse kvinnene er terrorister må vi regne med at de vil bli enda farligere dersom de forblir sammen med 70.000 andre i samme situasjon og med samme tankegods. Ekstremistisk propaganda spres best der det er nød, urett og fattigdom, så IS-ideologi har gode vekstvilkår i interneringsleirer.

Terrororganisasjonens angrep i Paris, Manchester, Stockholm og andre steder, har vist at de ikke blir mindre farlig av å operere på avstand. Nå som kvinnene er i nød og dermed kanskje i forhandlingsmodus, kan det være en god anledning og et godt sikkerhetstiltak å heller straffeforfølge dem i Norge.

Siden fremmedkrigerbølgen startet i 2012, har staten og kommunene i Norge investert mye tid og penger på kunnskapsutvikling, kompetanseheving, avradikaliseringsarbeid og forebygging i fengsler, kommuner, ungdomsarbeid og frivillighet.

Vi har ikke behov for den internasjonale spesialdomstolen som de har foreslått i Sverige. De historiske erfaringene med slike domstoler er dessuten blandet. Selv om det er et godt prinsipp at rettsprosessen bør foregå i den staten hvor forbrytelsen er begått, er det ikke alltid gjennomførbart. Prosessen mot krigsforbryterne i Bosnia-krigen tok godt over tjue år. I Sverige finnes det ikke lovverk som gjør at kriminalitet begått i Syria og Irak kan straffes der. Det gjør det i Norge.

Det var med en tilpassing av lovverket at vi fikk stoppet fremmedkrigerbølgen i 2015 og vi har derfor allerede erfaring, ressurser og mulighet til å straffeforfølge IS-deltakerne selv.

Av de om lag 30 norske voksne fremmedkrigerne som har returnert til Norge fra Syria uten myndighetenes hjelp, har ti blitt domfelt. Det betyr at cirka 20 fremmedkrigere i dag er en del av det norske samfunnet. Det synes urettferdig at de som er ressurssterke nok til å ha kommet seg hjem på egen hånd, får benytte seg av velferdsstatens goder, mens de uskyldige barna som ikke greier å komme seg hjem selv, er dømt til en råtten oppvekst under umenneskelige forhold.

På den måten kan det synes mindre viktig hvilket tankegods mødrene bærer nå. Uansett er terrorister farligst før myndighetene får tak i dem, ikke etterpå. Hvis vi henter dem hjem, vil vi vite hvem de er, de vil bli straffet og fulgt med på. Det er en bedre løsning enn at de går under myndighetenes radar.

Å bistå med hjelp til å komme hjem vil også være en mulighet til å kunne endre kvinnenes ideologi, også om det ikke er snakk om terrorister, men noe annet i gråsonen mellom kriminelle og ofre for sammensatte omstendigheter. Det finnes kompetanse i hjelpeapparatet til reintegrering og bistand. Skyldspørsmålet her må uansett besvares gjennom rettslige prosesser og ikke ut fra følelser av frykt og behov for gjengjeldelse.

Nøden er akutt og kapasiteten i leirene er sprengt. Det er unødvendig med flere utredninger. Det er tid for handling.