IS-barna:

Det er forskjell på folk. Bare noen får komme hjem til Norge

Uskyldige barn er ofre for regjeringens labre innsatsvilje.

Gjest: Erna Solberg gjester KrFs landsmøte på Sola. Her sammen med Olaug Bollestad. Ingen av dem gjør nok for IS-barna, skriver spaltist Anna Kvam. Foto: Marius Helge Larsen / NTB Scanpix
Gjest: Erna Solberg gjester KrFs landsmøte på Sola. Her sammen med Olaug Bollestad. Ingen av dem gjør nok for IS-barna, skriver spaltist Anna Kvam. Foto: Marius Helge Larsen / NTB ScanpixVis mer
Meninger

Norske myndigheter har gjennom Kongosaken vist at de kan gå langt for å hente hjem norske statsborgere som er i vansker utenlands. Denne innsatsviljen er det noen som ikke er forunt. Blant disse «noen» er det mange uskyldige barn.

Spaltist

Anna Kvam

er filosofistudent, medlem av Miljøpartiet De Grønne og tidligere ungdomspartileder.

Siste publiserte innlegg

De siste månedene har det vært et omfattende fokus på IS-krigernes situasjon i syriske flyktningeleire. Når jeg sier «IS-krigere» inkluderer jeg de kvinnene som av fri vilje har reist til Syria for å tilslutte seg en brutal terrororganisasjon. Selv om få av disse har hatt direkte befatning med kamphandlinger, tortur og terror har de vært en viktig brikke i IS-maskineriet. Kristin Nesse Thue er blant dem som har skrevet utfyllende om hvorfor vi ikke skal undervurdere kvinnenes deltakelse i terrororganisasjonen.

Jeg har til gode å oppdage noen som motsetter seg at disse menneskene bør straffeforfølges. Det er ikke om dette stridens kjerne står. Uenigheten knytter seg til hvorvidt de bør hentes hjem til Norge, og straffeforfølges her, eller ikke. Dessuten dreier diskusjonen seg om deres barn. Anslagene viser at det kan befinne seg rundt 40 norske IS-barn i Syria. Flere av disse befinner seg i den overbefolkede flyktningeleiren al-hol. De er norske statsborgere og uskyldig lidende.

Det samme gjelder for barna til norske Madeleine Rodriguez som er straffedømt i Bolivia for forsøk på kokainsmugling. Rodriguez ble sammen med to andre norske kvinner fengslet i 2008. Hun er nå den eneste som er igjen i landet og har ventet i årevis på en rettskraftig dom. Den har hun nå fått. I løpet av året skal hun igjen i fengsel for å sone den over 13 år lange straffen. Da blir hennes to barn, under ti år, med henne inn i fengselet.

Det Rodriguez og IS-krigernes barn har til felles er å lide unød på grunn av foreldrenes gale valg. I Norge gjør vi vanligvis det vi kan for at barns rettigheter skal beskyttes også når det er foreldrene som står i veien for at rettighetene ivaretas. Det er derfor vi har et barnevern og et barneombud. Det burde være åpenbart at de norske barna i Bolivia (ja de er norske statsborgere!) og barna av norske IS-krigere, ikke får sine rettigheter ivaretatt. Det er en no-brainer.

Samtidig er det ikke bare lett å få disse barna hjem. Et problem er de praktiske omstendighetene. Flere av barna bor i farlige områder. Det er et vektig argument at det er viktig å ikke sette norske diplomater i fare. Et annet problem knytter seg til foreldrenes situasjon. For det å hente barna hjem innebærer enten å også hente foreldrene hjem, eller å måtte skille dem fra foreldrene. Det første blir problematisk om man mener foreldrene bør stilles til ansvar for sine handlinger på det stedet forbrytelsene er begått. Det andre blir problematisk fordi det ikke er åpenbart om det er til barnas beste å skilles fra sine mødre og fedre.

Spørsmålet er om disse to argumentene veier tungt nok til ikke å jobbe intenst for å få de norske barna hjem. Svaret på det er nei. Det er ingen grunn til å betvile at det vil være vanskelig å hente norske barn syriske leire hjem.

Samtidig er det lite i hverken utenriksministerens eller statsministerens siste uttalelser som tyder på at dette er hovedgrunnen til ikke å prøve. Senest i dag ble det nemlig klart at norske myndigheter vil jobbe for å få noen av barna i al-hol hjem. De uten foreldre.

Da kan ikke lenger faren ved å forsøke å hente dem være hovedargumentet for at de med foreldre ikke prioriteres.

En ting er at andre europeiske stater allerede har greid å hente ut sine statsborgere fra de samme områdene. Noe annet er det når statsministeren sier at myndighetene nå gjør det de kan for å hente ut de barna som er foreldreløse.

Men for de barna, i al-hol, som har en forelder tilstede, gjelder ikke samme innsatsviljen. Det er en merkelig logikk. «Barn er foreldrenes ansvar» gir Solberg som begrunnelse. Dette poenget gjelder ikke når vi beskytter barn i Norge fra omsorgssvikt og overgrep som foreldrene selv begår.

Grunnen til at norske barn i al-hol, som ikke er foreldreløse, ikke hentes hjem, er ikke at de har det godt. Det handler om motviljen mot å hente foreldrene; det andre argumentet.

Når det gjelder IS-barna trenger vi imidlertid ikke gå så langt inn i den prinsipielle diskusjonen om hvorvidt det finnes omstendigheter som er så graverende at vi aksepterer barn lider på grunn av foreldrenes forbrytelser. Barna i al-hol har nemlig foreldre det er legitime grunner til å hente hjem.

Norge har nemlig vært rask på labben og endret straffeloven vår slik at vi har de juridiske virkemidlene som trengs for å straffeforfølge IS-krigerne her hjemme. I en ideell verden burde de vært straffeforfulgt i Syria. Det er imidlertid ingenting som tyder på at dette kommer til å skje med det første. Det er bedre at de dømmes for sine ugjerninger i Norge nå, enn at de blir sittende i en leir på ubestemt tid uten at det kommer noe rettsoppgjør.

Når det gjelder Madeleine Rodriguez situasjon er det rett og slett uklart for meg om det gjøres noe som helst forsøk på å muliggjøre at hun kan sone deler av sin dom i Norge, slik at hennes barn kan få sine rettigheter ivaretatt her. Ikke fordi Rodriguez rettigheter krenkes av at hun må sone i Bolivia. Det er nemlig ingen menneskerett å få sone i sitt hjemland.

Dette handler om rettighetene hennes barn har i kraft av barnekonvensjonen. All den tid hun og hennes barn fortsatt er i Bolivia ligger er det norske myndigheter som bør svare for seg når det gjelder det prinsipielle: Er Rodriguez forbrytelser av en sånn karakter at vi kan rettferdiggjøre at to norske barn får sine rettigheter krenket som følge? Hvis ikke bør myndighetene jobbe for at Rodriguez kan sone i Norge, slik at hennes barn kan komme hjemm.

Fasit er uansett at disse to snart har oppholdt seg like mange år i Bolivia som det gikk fra Joshua French ble fengslet i Kisangani til statsministeren på selveste 17.mai i forfjor kunne annonsere at han var hentet hjem. Rodriguez to barn kommer nok en gang til å bo i fengsel når deres mor påbegynner soning snart.

Situasjonen for barna i Bolivia og barna i al-hol er uverdig. Statsministeren i dag sier norske myndigheter vil gjør mer for å få hjem de norske barna i Al-hol som er foreldreløse. For de som har en foresatt tilstede i leiren hjelper ikke dette. Både disse, og datteren og sønnen til Madeleine Rodriguez, er barn Norge godtar at blir satt i en form for varetekt.

Statsministerens uttalelser i dag, og statsministerens håndtering av Joshua French sin hjemkomst, stiller det hele i et grelt lys. Det er forskjell på de norske statsborgerne i utlandet. Statsministerens begrunnelse, eller mangel på sådan, for denne forskjellsbehandlingen holder ikke.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.