KALD: Stavanger-gutten Drippin (Erik Spanne) var blant dem som spilte på Bylarm lørdag. Foto: Sadan Ekdemir/Bylarm
KALD: Stavanger-gutten Drippin (Erik Spanne) var blant dem som spilte på Bylarm lørdag. Foto: Sadan Ekdemir/BylarmVis mer

DET er frontfiguren sin, det!

Anmeldt på Bylarm: Slutface, Drippin, Lugn.

Drippin:

Bylarm: Det er så stor forskjell på hva som gjør en konsert bra.

Noen artister vrenger sjela, gir alt, peiser på, og det er derfor konserten blir bra.

Andre, som Stavanger-gutten Drippin (Erik Spanne), trenger nesten ikke å gjøre noe som helst. Bare stå stille, vri litt her, skru litt der, trykke litt på knapper, nikke litt på hodet og la musikken si alt.

Og hvis musikken er interessant nok, er det selvfølgelig alt man trenger.

For det gjør ikke noe at klokka er syv og det er en av bylarmlørdagens første konserter, Drippins dystre, kjølige, bassfarlige, internasjonalt anerkjente klubbmusikk får deg uansett til å føle at klokka er tre om natta og du har drukket minimum seks øl.

En av grunnene er at han er klisjeløs og uforutsigbar - og det i en sjanger som elsker repetisjon og rolige overganger. Drippin bygger opp rytmene, river dem ned og er plutselig langt inne i en frekk digresjon eller en helt ny låt.

Det er industrielt, med Hans Zimmer-aktig tåkelur det ene øyeblikket, Jamaica-vibber det neste.

Helt hypnotiserende.

Hvordan kan en anonymtaus fyr som står så stille formidle følelsen av at det er her og nå det skjer?

Aner ikke, men det må være noe av det som gjør Drippin så magisk.

SLUTFACE:

Bylarm: Finnes det en bylarmvokalist som kan entre en scene mer selvsikkert og tøft enn Haley Shea fra Slutface?

Neppe.

Med sin ekstreme scenetilværelse er hun da også bandets sterkeste kort - selv om vokalen på John Dee-settet lørdag kveld av og til skjente bittelitt til siden.

Men Slutfaces skranglepoppete punkrock er uansett som skapt for den mellomstore John Dee-scenen: vilt energisk og uregjerlig, men samtidig imponerende koordinert og samspilt.

Hvor ofte ser man egentlig et band live der alle ser ut som om de elsker, virkelig ELSKER å spille på instrumentene sine?

Likevel er det litt slik at Slutface nesten er kulere å se enn å høre.

Minihiten «Angst» er en godlåt med ungdomsfestklassikerpotensiale, men resten av låtene går altfor for kjapt i glemmeboka.

Hvis vi tenker album, eller en større utgivelse, er dette noe bandet må jobbe grundig med.

INTENS: Slutface-vokalist Haley Shae vet hvordan man kontrollerer en scene. Foto: Sadan Ekdemir/Bylarm
INTENS: Slutface-vokalist Haley Shae vet hvordan man kontrollerer en scene. Foto: Sadan Ekdemir/Bylarm Vis mer

Men hvis vi bare tenker fest og en sabla spenstig konsertopplevelse, ja da er det bare å sitere fyren ved siden av meg:

«DET er frontfiguren sin, det!»

LUGN

Bylarm: Noen ganger må man bare bestemme seg for hvor man skal gå og hva man skal være. Vestfolds-bandet Lugn er sju mann på scenen og spiller sin så smått psykedeliainspirerte pop ganske bra, men har verken låtene eller retningen som skal til for å gjøre bylarmfurore.

Lugn, som har sagt at de er inspirert av band som The Beatles og Tame Impala, virker rett og slett som om de ikke har klart å bestemme seg for noe som helst.

Alle låtene har fine og småspennende partier, men ingen av dem er fengende.

De fleste låtene kunne vært vakre, med de riktige grepene, men ingen av dem er det.

Og de aller fleste av dem kunne også endt opp som ganske heftige, kule, intense poplåter, men når bandet kommer dit, ja da har de heller valgt å roe det hele ned. 

Det som er igjen da er verken fugl eller fisk, men uengasjerende, uinspirerende vassenpop.

Selv om de spiller bra føles det etter hvert mer og mer som vi er i et øvingslokale, ikke en ordentlig konsertsal.

LUGNT: Lugn var syv mann på scenen.
LUGNT: Lugn var syv mann på scenen. Vis mer

Og da hjelper det ikke at sistelåta har både plystelyd og fanfare.

Dessverre.