VIKTIG FOR RØRSLA: Berge Furre ble hedret med 11 minneartikler i Klassekampen da han døde. Her fra SVs valgvake i 2009. Foto: NTB Scanpix
VIKTIG FOR RØRSLA: Berge Furre ble hedret med 11 minneartikler i Klassekampen da han døde. Her fra SVs valgvake i 2009. Foto: NTB ScanpixVis mer

Det er gått inflasjon i antallet nekrologer over framtredende avdøde

De viktiges dødsdans.

Kommentar

Det kan publiseres et dusin nekrologer over samme menneske i samme avis. Kanskje særlig i Klassekampen er dette nå en trend. En foreløpig topp kom med Berge Furre. Han fikk elleve minneartikler i «hele venstresidas avis», hvorav åtte rene nekrologer. Ståle Eskeland fikk fem.

Alle som vil si noe, slipper til i dansen rundt disse bautaene. Men kan denne insisteringen tjene noe annet formål enn å eksponere nekrologikerne selv? Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen forklarer fenomenet slik: «Vi velger å være ganske rause [...] Vi er bevegelsenes avis». Hans våpendrager Mímir Kristjánsson utdyper på radioen at siden Furre hadde vært så viktig for mange ulike bevegelser, måtte de få slippe til for å fortelle om det.

Hva ville bevegelsene fortelle? Jo, at Furre hadde vært positiv til saken deres. Men også at de selv hadde vært viktige for Furre. Vi finnes, forteller bevegelsene. Vi er en familie, og Furre er i vår slekt.

Et av de pinligste øyeblikkene i mitt liv opplevde jeg under en minnestund for en onkel: En endeløs tale fra en berømt mann som utelukkende snakket om egne gjøremål. Det var fortløpende åpenbart at taleren var den smarteste, djerveste, mest reflekterte og vellykkede av de to. Enda bra de sørgende hadde sorgen å trøste seg med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et tilsvarende eksempel ble nylig utpekt i en fb-link til Aftenposten: «Er dette Jahn Otto Johansens nekrolog over Lars Roar Langslet, eller Langslets nekrolog over Johansen? Sannelig ikke helt sikker.»

I sin nekrolog forteller Johansen om sitt forhold til Langslet: «Vi dro sammen med andre venner på vår første tur til Polen. Og vi besøkte sammen Sovjetunionen for første gang i 1960.» Javel, ja.

«Det var Lars Roar som medvirket, uten å presse meg, til at jeg selv konverterte for mange år siden. Det skulle ikke lages noen mediesensasjon av at jeg ble katolikk, så seremonien ble holdt i Katarinahjemmet.»

Ikke sjelden hører man den britiske nekrologitradisjonen etterlyst. Den skal være mindre servil, friskere i frasparket og gjerne vektlegge dårlige sider ved den avdøde. Skal man først minnes, så skal man minnes hele mennesket, er ideen.

I Norge ser man oftere fredfulle små oppsummeringer av vanlige folks liv, gjerne formulert av venner og kolleger. Gode egenskaper og uegennyttig innsats trekkes fram. Tapper kamp mot kreft og kjærlighet til de nærmeste preget den avdøde. Så altfor tidlig ble de revet bort. Våre tanker går til de etterlatte.

«De mortuis nil nisi bonum dicendum est», lyder et romersk visdomsord: Det skal ikke sies annet enn pent om de døde. Blir ordene for mange, blekner de.

Alle kan ikke holde tale i 50-årsdagen. Da blir det ikke tid til dans.