- Det er gøy å spille for barn

I seks år har Paul-Ottar Haga vært kjent for rollen som Peer Gynt i Fjernsynsteatret. Den perioden er over når julefreden senker seg over de tusen hjem. Fra nå av og i overskuelig NRK-reprisetid er Paul-Ottar Haga selveste nissefar.

«JUL I BLÅFJELL»

heter NRKs nye adventsserie for barn. Det skal mye til for at den ikke blir en suksess, tatt i betraktning levetida til for eksempel «Jul i Skomakergata». «Jul i Blåfjell» handler om blånissene, som bor i blåfjellshula og lager blåvær. Blånissene liker ikke rødnisser, og de er heller ikke særlig begeistret for mennesker som dumper søpla si på fjellet.

- Miljøvern og fargerikt fellesskap er hovedtemaer i serien, forteller Paul-Ottar Haga.

- Men det er godt pakket inn. Dette er ingen pekefingerserie, beroliger han.

HAN ER EN VAKKER MANN.

Det er ingen tvil om det. Men en bondesønn fra Verdal er ikke oppdratt til å trekke veksler på utseendet sitt. Han må vær så god finne seg flere bein å stå på. Likevel er det ingen bombe, akkurat, at Paul-Ottar har fått tilbud om å spille i såpeopera. Han må være enhver såperegissørs drøm som mystisk kvinneforfører og intrigemaker.

- Jeg sier nei. Jeg er ikke glad i sjangeren, så det er ikke fristende engang. Hurtigkunst appellerer ikke til meg, sier han, og legger straks til: - Men jeg ser ikke ned på dem som gjør det. Det er bare ikke noe for meg.

«JUL I BLÅFJELL»

ble spilt inn på forsommeren. Siden den gang har Paul-Ottar Haga vært kongen i «Spelet om Heilag Olav» på Stiklestad, jurymedlem i revyfestivalen på Høylandet, han har turnert land og strand med «Den fjerde nattevakt» sammen med Elisabeth Matheson, han har deltatt på seminar på 100-årsjubileet til mållaget i Inderøy, og han har spilt i serien «Fire høytider» for NRK. Blant annet. Derfor er det kanskje ikke så rart at han ikke er helt sikker på hva adventsserien heter, om det ble «Blånissene» eller «Jul i Blåfjell» eller noe helt annet til slutt.

- «Jul i Blåfjell», smaker han. - Jo da. Den heter «Jul i Blåfjell».

Paul-Ottar Haga og samboeren har ingen barn selv, men som nissefar har Paul-Ottar tre unger: Tvilling (Mikkel Gaup), Turte (Suzanne Paalgard) og Krekling (Marius Ramberg). Krekling krøp ut av skjørtene til nissemor (Tone Danielsen) som fiks ferdig femåring.

- Det er artig å presentere en helt ny verden, og spesielt når det er for barn, fastslår Paul-Ottar.

SJØL BLE HAN BITT

av teaterbasillen som åtteåring, da han debuterte som korgutt i Stiklestadspelet. De neste 26 årene (han har vært med hvert eneste år!) har han steget i gradene og er nå selve kongen.

- Jeg har hatt omtrent ti forskjellige roller i spelet. Trenger ikke sufflør der, jeg kan jo hoppe inn i hvilken som helst rolle.

Paul-Ottar har vært ansatt på Det Norske Teatret (DNT) siden han gikk ut av Teaterhøgskolen i 1990, og der har han gjort unna både sin Molihre og sin Shakespeare. I 1993 endret han nordmenns bilde av Peer Gynt fra en lyslugget dalakar til en mørk og mystisk kosmopolitt i Fjernsynsteatrets stormsuksess av Ibsens drama. De siste par årene har han hatt permisjon fra DNT for å spille i filmer og stå på andre scener.

- PEER GYNT VAR SVÆRT.

Det ble gjennombruddet mitt, men jeg fikk ingen jobber som kunne fulgt opp suksessen, så oppstyret la seg ganske fort igjen.

Denne uka begynte prøvene på en ny forestilling om taterne på Oslo Nye Teater, med premiere i begynnelsen av februar.

- Du er sikker på at du ikke har taterblod i årene selv?

- Rimelig sikker. Det flyter nok lite taterblod rundt i mine årer.

- Var det utseendet som gjorde at du fikk rollen?

- Det tror jeg ikke. Jeg har lenge hatt lyst til å jobbe på Oslo Nye, så jeg gikk dit og spurte om de hadde jobb til meg. Og det hadde de.

- Er du lei av Det Norske Teatret, da, siden du stadig utvider permisjonen din?

- Nei, men det er så lett å gro fast i denne bransjen. Det er det letteste som fins. Det er ingen ulempe å være fast ansatt, men man må skifte beite av og til for å utvikle seg.

- Hvis blant andre Ellen Horn får det som hun vil, så vil en luksus som faste skuespillerjobber bli vanskeligere å komme til etter hvert. Hva synes du om ensemblediskusjonen som pågår for tida?

- PROBLEMET

i teaterbransjen ligger ikke i ensemblene, men i den ekstremt topptunge organisasjonen. På DNT er det cirka 250 ansatte, og bare 50 av dem er skuespillere. Hvis vi ser hva pengene går til, så brukes bare 15- 20% av overføringene til produksjoner, resten er lønnsutgifter. Hvorfor er det hele tida det kunstneriske ensemblet som skal lide? I veldig mange tilfeller er det ikke pengene som avgjør om det blir godt eller dårlig teater. Det lages faktisk vel så godt teater når rammene er litt stramme. Scenografi, for eksempel, trenger ikke koste all verden for å fungere. Den er tross alt bare staffasje. Det er vel ikke så mange som går i teatret bare for å se scenografien? Jeg synes vi mister fokus i debatten når vi bare snakker om skuespillerne. Det er ikke bare skuespillerne som skal ta støyten.

NISSEFAR: Paul-Ottar Haga går fra Peer Gynt til NRKs julekalender.