ETTERLYSER ORDENTLIG POLITIKK:  SVs Snorre Valen vil ha "politikk som er til for de menneskene som trenger den, politikk som ikke avgjøres av siste meningsmåling".    Foto: Siv Johanne Seglem /Dagbladet
ETTERLYSER ORDENTLIG POLITIKK: SVs Snorre Valen vil ha "politikk som er til for de menneskene som trenger den, politikk som ikke avgjøres av siste meningsmåling". Foto: Siv Johanne Seglem /DagbladetVis mer

Det er grenser for politikk

Vi trenger politikk som fungerer, for de menneskene som trenger den nå, så får taxfreekvote og skattekutt heller ligge.

Meninger

Mange av dem som styrer landet vårt i dag tilhører den generasjonen i Unge Høyre som hadde slagordet «grenser for politikk». Slagordet er flittig i bruk fortsatt. Tidligere har jeg tenkt at slagordet er et rent ideologisk høyreslagord. Jeg har tenkt at disse grensene for politikk dreide seg om færre lover og reguleringer, lavere skatt, mindre styring. Et slags Frp light.  

Men det siste året har vi fått illustrert hva slagordet «grenser for politikk» egentlig innebærer. Det innebærer å ikke gjøre noe med helt åpenbare problemer og helt åpenbare muligheter.  

«Ingen vet lenger med sikkerhet hvor mange barn som ligger med dødsmerket på pannen i storbyenes ruiner og bombekratere - men det er uten tvil et oppskakende tall». Det sa Johan Falkberget, tidligere Stortingsrepresentant, i sin tekst «Vær barmhjertig», like etter krigen.  

Nå er vi der igjen. Vi er vitner til den største flyktningekatastrofen siden den gang. Millioner av mennesker er på flukt i og rundt Syria. De trenger vår hjelp. Dette kunne vært regjeringas flotteste øyeblikk. De som snekret sammen slagordet «mennesker, ikke milliarder» kunne vist hva det betyr i praksis. I stedet fant de fram kalkulatoren og sendte halve intelligentsiaen på norsk høyreside ut for å framføre argumenter Carl I. Hagen var aleine om sist det var snakk om å hente noen tusen flyktninger til Norge.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her hjemme er tusenvis av mennesker uten jobb. Det er de fordi Norge alt for ensidig, og i alt for mange år, har investert i enda mer oljeavhengighet. De som har advart mot et brått fall og alvorlige konsekvenser for de som rammes i det oljeprisen måtte falle, har blitt avfeid som industrifiendtlige og mot arbeidsplasser. Alle norske industrieventyr ble til fordi fagbevegelse, industri og politikere samarbeidet. Nå er visst ikke det på moten mer. Regjeringen sitter og ser på arbeidsløsheten i Stavanger, mens vi kunne skapt framtidas arbeidsplasser

De som har vært mest aggressive i å skyve argumenter om arbeidsplasser foran seg for å investere enda mer i olja, fortrekker ikke en mine når arbeidsplassene går tapt.  

I vår kunne regjeringa ha satset på nye industriinvesteringer på Vestlandet, og vært med å gi det lille ekstra dyttet som skal til for å utløse investeringer. Men nei. Det er vel grenser for politikk.  

I vår kunne regjeringa ha kunngjort nye støtteordninger for fornybar energi, basert på teknologiutvikling og industribygging framfor å la markedet skal styre alene. Men nei. Politikken som skapte vannkrafteventyret, som skapte aluminiumseventyret, og som skapte oljeeventyret, er visst blitt gammeldags for regjeringa. Det er vel grenser for politikk.  

I vår kunne regjeringa ha sagt at en arbeidsløshet på oppunder ti prosent blant ungdommen vår er helt uakseptabelt. Vi skyver tusenvis av ungdommer ut i en voksentilværelse med mer midlertidig arbeid, usikre jobbutsikter og dyre boliger. Det ser regjeringa ut til å være fornøyd med. De har satt grensene for politikk.  

I SV er vi forsåvidt enige i slagordet. Ikke alt skal styres av politikk. Vi kunne godt tenkt oss et Norge med mindre politisk styring og moralisering over aleneforsørgere, uføre, kvinners livmor, og privatlivet ditt på internett. Men det landets arbeidsløse trenger nå er ikke de grensene for politikk som blir trukket opp. Det desperate flyktninger på flukt trenger, er ikke grenser for politikk.  

De trenger ordentlig politikk. Politikk som fungerer. Politikk som er til for de menneskene som trenger den, politikk som ikke avgjøres av siste meningsmåling.  

1,1 milliarder kroner til grønn omstilling og kampen mot arbeidsløshet. 10 000 syriske flyktninger til Norge på to år, og kraftig økning i den humanitære hjelpen - uten hardhendte kutt i hjelpen til andre fattige. Bedre omsorg og skole i kommunene, som gir flere arbeid og ikke minst en bedre alderdom og oppvekst.  

Alle disse forslagene burde fått flertall på Stortinget. Fordi vi kan, og fordi andre som oss trenger det. Fordi vi kan, og bør, være barmhjertige, og solidariske. Så får en del andre ting heller ligge, som skattekutt og taxfreekvoter.  

La dem som himler med øynene og framsetter skjellsord som «godhetsposører» og «snillisme» gjemme seg bak sarkasmen, for å skjule at de selv er ute av stand til å prioritere det som er viktigst. Det er visst vi som må sette grensene for politikk.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook