Arbeidsavklaringspenger:

Det er hardt arbeid å få folk i jobb

Den betente debatten om arbeidsavklaringspenger (AAP) blottlegger et av våre største problemer: Vi sliter med å få folket i arbeid.

Bremselys: Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) har satt på bremsen i statens utbetaling av arbeidsavklaringspenger (AAP). Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Bremselys: Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) har satt på bremsen i statens utbetaling av arbeidsavklaringspenger (AAP). Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer
Kommentar

Det er tverrpolitisk enighet om å få flere folk i jobb, men vi lykkes altfor dårlig. I Norge er andelen uføre økende. Ved årsskiftet var 340 000 personer uføretrygdet. NAV anslår at det vil være 10 000 flere uføretrygdede ved utgangen av 2019.

For første gang siden 2006 ser andelen uføretrygdede ut til å overstige 10 prosent av befolkningen mellom 18 og 67 år. Mange av disse kunne ifølge forskerne ha jobbet mer.

Selv om arbeidsmarkeder alltid er i endring, forblir jobben en sentral del av norsk kultur og folks identitet. Samme hvor forskjellige vi er, møtes vi i arbeidslivet.

Heldigvis. Nesten uavhengig av hvor folk jobber, er sysselsetting helsebringende. Folk med både psykiske plager og muskel- og leddsykdommer blir friskere av å jobbe. Utenforskap er som regel ikke bra for noen. Lediggang er roten til alt ondt.

En tidsriktig arbeidspolitikk vinner derfor valg. En god arbeidspolitikk gjør borgernes liv bedre.

Et av problemene vi, og svært mange andre land, sliter med, er å få folk med redusert arbeidsevne ut i arbeidslivet.

Det norske arbeidsmarkedet er stort sett innrettet slik at vi konkurrerer under vilkåret om at vi er 100 prosent arbeidsføre. Mange jobber riktignok i reduserte stillinger, men det er langt vanskeligere å vinne kampen om nye jobber når man ikke er helt frisk. Det gjør det vanskeligere for folk som aldri fikk en fot innafor, eller som blir syke eller skadede underveis.

For å bøte på problemet har vi laget et system som legger store ressurser i arbeidet med å gjøre folk konkurransedyktige igjen. Her er arbeidstrening og utdanning viktige stikkord.

Men vi bruker også økonomiske incentiver. Det må lønne seg nok å jobbe til at folk velger arbeid framfor trygd. Den blodferske utredningen fra sysselsettingsutvalget beskriver dilemmaet slik:

«Mindre sjenerøs inntektssikring med lavere ytelser gir mindre økonomisk trygghet, men innebærer samtidig sterkere insentiver, noe som reduserer bruken av trygdeytelser og har bedre virkning på sysselsettingen.»

For tida er det ordningen med arbeidsavklaringspenger (AAP) partiene strides om. AAP er ment for de som ikke er friske nok til å jobbe, men heller ikke syke nok til at de skal over på permanent uføretrygd.

Målet med ordningen er å sikre arbeidstakere inntekt fram til de blir klare for arbeidslivet. I en begrenset periode er man garantert penger, under forutsetning at man i samarbeid med NAV forsøker å forbedre arbeidsevnen.

AAP fungerer bedre enn ordningen den avløste i 2010, men ikke godt nok. Nå mottar 124 000 mennesker AAP. Av dem returnerer altfor få til arbeidslivet.

I et forsøk på å forbedre ordningen, strammet regjeringen og Høyres arbeidsminister, Anniken Hauglie, den inn i januar 2018. AAP har nå et kortere løp (fra fire til tre år), og muligheten for å få utvidet perioden med støtte er innskrenket.

Dersom du ikke er ferdig avklart for arbeid eller syk nok til uføretrygd når perioden er over, havner du på sosialhjelp. Det er et vesentlig kutt i støtten, og trolig ulevelig lite for mange. Derfor er den også sterkt kritisert av både leger og opposisjon.

Endringen kan likevel ha noe for seg. Dersom kuttet kombineres med en kraftig forbedret og målrettet hjelp til å komme tilbake til arbeidslivet, kan vi få bedre resultater enn at folk mottar støtten i år etter år. Sjansen for å bli permanent ufør er større hvis man har vært lenge uten jobb.

Regjeringens forutsetning er riktignok at lidelsene folk har lar seg løse på årene man får til rådighet. Tre pluss to år høres kanskje lenge ut, men kan være kort tid for folk som er blitt alvorlig skadet eller syke.

Det kan være Hauglie og regjeringen heller burde sett på andre måter å endre ordningen på. Ifølge leder av sysselsettingsutvalget, Steinar Holden, er AAP-støtten for unge mellom 18 og 24 år 30 prosent høyere enn inntekten til de som ikke mottar trygd. Det gir svake incentiver til arbeid.

Arbeiderpartiet har tidligere lekt med tanken om å kutte AAP fra fire til to år, men da med jobbgaranti i andre enden. Uavhengig av hva man mener om det siste kuttet, er AAP moden for eksperimentering.

Spørsmålet er likevel om ikke regjeringens AAP-endring legger for stort ansvar på mottakerne. Det er ikke gitt at trangere kår og kortere tid vil hjelpe flere tilbake til arbeid.

Hvis det er strukturelle problemer i arbeidsmarkedet som holder mange utenfor, ikke vilje eller innsats hos den enkelte, er kuttet bare en ren økonomisk straff for AAP-mottakerne.

Som vi har påpekt på lederplass tidligere kan kuttet lede flere over på trygd og varig utenforskap, framfor å hjelpe dem. Folk må faktisk ha en jobb å gå til, ikke bare et system som pisker dem ut i konkurransen med fullt arbeidsføre folk.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.