Det er i boks!

CD-boksen som format er ikke død. Aktuelle utgivelser viser hvilke musikalske eventyr en slik boks kan romme, fra den villeste science fiction til nærstudier av et geni i arbeid.

I kjølvannet av CD-formatet kom CD-boksen, musikkindustriens Rolls Royce. I en periode på begynnelsen av 1990-tallet eksploderte markedet for denne typen utgivelser. Vi fikk alt fra enkeltartisters solokarrierer til oppsummeringer av legendariske plateselskaper, fra tidsepoker til temautgivelser.

Repriser

Slik klarte plateselskapene både å rydde skapene for eksklusive såkalte «lost tapes» og å resirkulere gammelt materiale og selge det en gang til. For musikksamlere oppsto paradisiske tilstander. Den såkalte reprisenes nyhetsverdi ble et begrep. Mange fant mer nytt i fortida enn i en samtid der både kreativitet og oppfinnsomhet var en mangelvare.

I dag utgis færre bokser. For det første er skapene blitt tommere. For det andre er kampen om kundene på CD-fronten blitt betydelig skjerpet - og CD-boks-entusiastene er blitt mer kresne. Men fortsatt lanseres godbiter og luksusgjenstander på markedet - uunnværlige lekkerbiskener for musikkelskere av høyst forskjellig slag.

Popfuturisme

La oss begynne med det mest ekstreme:

«Brain In a Box - The Science Fiction Collection» (Rhino/Import) , en fem CD-ers (bokstavelig talt) monsterboks som fokuserer på de musikalske sidene ved sciencefictionsjangeren. Og hvor fins de? Her fins alt fra film- og TV-serie-ouverturer til surfgitarvisjoner, fra poplåter og såkalt novelty (humoristiske og parodiske tilnærminger) til såkalt loungemusikk, fra The Tornadoes' klassiske hitlåt «Telstar» til ouverturen til filmen «2001 - en romodyssé». Eller låter med titler som «Saturday Night On Saturn», «Rocket To Nowhere», «Creature With the Atom Brain» og «You Came From Outer Space».

Boksen er en utmerket og kuriøs representant for den tematisk rettede samling. Sciencefictionsjangeren har frambrakt en nærmest futuristisk retning innen populærmusikken, der fremmedartede lyder, mystiske gitarforvrengninger, atonale stemninger og brølende orkesterkaskader har gjenskapt både frykt og nysgjerrighet stilt overfor det ukjente. En uhyre (ha-ha) elegant bok som følger med boksen, redegjør i detalj for prosjektet, som har tatt fem år med research å realisere. Boksen i seg selv er den rene skulptur, en metalleske med diverse måleinstrumenter der tredimensjonale bilder gir inntrykk av at en amputert hjerne befinner seg på innsiden.

Jeff Lynnes gylne år

Et sciencefictionmotiv pryder også forsiden på tre CD-ers boksen

«Flashback» (Sony) med

Electric Light Orchestra , det halvglemte og storfelte popprosjektet til Jeff Lynne (seinere Traveling Wilburys). Gruppa sprang opprinnelig ut av den psykedelisk orienterte, britiske gruppa The Move, men gikk i betydelig mer melodiøs og popeksperimentell retning.

I dag er gruppa interessant som en forlengelse av Beatles-høsten 2000. Electric Light Orchestra oppsto omtrent samtidig med at The Beatles ble oppløst og blandingen av rå, down to earth-rock'n'roll og orkestrale arrangementer i klassisk stil har mye felles med den musikken The Beatles perfeksjonerte. ELO hadde den ene listeslageren etter den andre på andre halvdel av 1970-tallet og boksen fokuserer først og fremst på de formidable musikalske talentene til Jeff Lynne, som står for brorparten av låtene og arrangementene.

Uutgitt Hendrix

CD-bokser er ofte forbundet med jubileer eller merkedatoer av forskjellige slag. 30-årsdagen for Jimi Hendrix' bortgang i fjor høst ble markert med en fire CD-ers boks med lilla fløyelsomslag, prydet med gullskrift. Boksen er unik i den forstand at hvert eneste spor er tidligere uutgitt. Den begynner der Jimi Hendrix sammen med britene Noel Redding (trommer) og Mitch Mitchell (bass) dukker opp som The Jimi Hendrix Experience i 1966. To eksklusive spor er hentet fra debutkonserten på Olympia i Paris 18. oktober 1966, der Hendrix & Co. varmet opp for det franske rockidolet Johnny Hallyday.

En av låtene fra Paris er «Hey Joe», som like etterpå ble utgitt som gruppas første singel. Jeg husker med ærefrykt at et kutt med Jimi Hendrix ble vist på norsk TV omtrent på den tida. Med oppspilte øyne observerte vi at fyren spilte gitarsoloen med tenna.

Dyrket Bob Dylan

Hendrix, med røtter både i blues, rythm'n'blues og rock, representerte en helt ny gitarstil, men også en ny, aggressiv og fandenivoldsk holdning til musikken. Hendrix førte krig med gitaren som våpen. Han var opptatt av stil og positur. Han var dypt inspirert av klassisk blues, men ville samtidig være en sanger/låtskriver à la Bob Dylan. Her får du høre Dylan som komponist både på «All Along the Watchtower», som ble en Hendrix-hit, og i en liveversjon av «Like a Rolling Stone».

Den aktuelle boksen, som bare heter

«The Jimi Hendrix Experience» (Universal) , er den rene maktdemonstrasjonen. De alternative versjonene er ofte like interessante som de originale, enten det dreier seg om hardhendte, skjelvende, uberegnelige gitaroverfall eller lyriske perler som «Angel» og «Little Wing».

Texas-blues

Den rykende ferske boksen

«Stevie Ray Vaughan & Double Trouble» (tre CD-er og en DVD) inneholder 54 spor med den store fornyeren av Texas-bluesen, hvorav 36 spor er tidligere uutgitt. Boksen gir et mektig inntrykk av Vaughans fabelaktige blanding av teknikk og trøkk. Den går kronologisk til verks, fra en innspilling av «Thunderbird» med gruppa Nightcaps i 1977 til en DVD-framføring av Jimi Hendrix' «Voodoo Chile (Slight Return)» fra programmet Austin City Limits i oktober 1989.

Boksen kan på mange måter nytes i forlengelse av Hendrix-boksen. Få gitarister har som Vaughan videreført prosjektet til Jimi Hendrix. Han var kanskje mer konsentrert om å skape en råskåren blanding av blues og rock, men på samme måte som Hendrix hadde han en utrolig sceneutstråling både som gitarist og sanger og han var utilslørt inspirert av Hendrix' frittflygende soloteknikk.

«Jeg elsker Hendrix av så mange årsaker,» blir han sitert i det utmerkede CD-heftet: «Han var så mye mer enn en bluesgitarist - han spilte utrolig bra gitar uansett hvilken teknikk han brukte. Jeg er faktisk ikke engang sikker på at han spilte gitar - han spilte musikk.»

Reine toner

Det gjorde også Bill Evans, jazzpianisten som døde i 1980, etter et liv som på samme måte som Chet Bakers var fylt av musikk og rus, skapende virksomhet og selvdestruktiv flukt. Boksen «The Last Waltz» (Milestone/Amigo) med Bill Evans Trio er en utgivelse i den motsatte enden av skalaen i forhold til «Brain In a Box». Hele åtte CD-er dokumenterer Bill Evans' siste konsertserie på Keystone Korner i San Francisco, fra 31. august til 8. september, der han opptrer sammen med Marc Johnson på bass og Joel La Barbera på trommer. Ei uke seinere døde Bill Evans.

De siste tonene, med andre ord, fra en musiker som aldri sluttet å variere sin egen form for musikalsk poesi.

Noe for lange, mørke og stjerneklare vinternetter.

JIMI HENDRIX: Gjennom fire CD'er får både fans og musikkelskere i sin anminnelighet 56 uutgitte versjoner av kjente og ukjente låter.
STERK INNPAKNING: Denne boksen ser ut til å romme en hjerne, men er full av merkverdig sciencefictionmusikk.