PROBLEMATISERER Dagens kvinner bør også få informasjon om at det kan oppstå psykiske reaksjoner etter en abort, skriver artikkelforfatteren. Foto: Anders Kjøndal
PROBLEMATISERER Dagens kvinner bør også få informasjon om at det kan oppstå psykiske reaksjoner etter en abort, skriver artikkelforfatteren. Foto: Anders KjøndalVis mer

Det er ikke bare «samme det»

Klarer vi å ta kvinner som snakker om abort som et ubehag på alvor?

Debattinnlegg

Klarer vi å ta kvinner som snakker om abort som et ubehag på alvor? Vi har mye å lære av andre kvinners opplevelser. Det er bare kvinnen selv som kan gi oss den ekte og virkelige historien. Den anonyme kvinnen som i Dagbladet 31. mai fortalte historien om sin egen abort, er hjerteskjærende og viktig.

Denne kvinnen var tydelig uviten om alt som skulle komme til å skje med henne. At de to påfølgende årene etter aborten skulle inneholde litervis med tårer, flere kilo med depresjon og en haug med ubesvarte spørsmål: Har vi, samfunnet, tenkt nok på disse kvinnene? Hvem ligger våkne om nettene? Hvem får problemer med å spise? Hvem skammer seg? Hvem får dårlig selvtillit?

Man kan spørre seg selv om kvinnens historie hadde sett annerledes ut hvis man hadde lagt «alle kort på bordet» før hun tok det endelige valget?

Handlingsplanen for forebygging av uønskede svangerskap og abort for 2010-15 presiserer at kvinner og par som vurderer svangerskapsavbrudd skal ha lett tilgjengelig tilbud om informasjon og veiledning. Kvinnen skal ha informasjon om hvilke rettigheter hun har og hva samfunnet kan tilby henne. I tillegg skal hun opplyses om de medisinske virkningene og inngrepets art. Dagens kvinner bør også få informasjon om at det kan oppstå psykiske reaksjoner etter en abort, da helsemyndighetenes brosjyrer omtaler dette.

Ligger ikke disse premissene til grunn, svekkes kvinnens forutsetninger for å ta et informert valg - et reelt valg. Flere studier har pekt på at informasjonsarbeidet til abortsøkende kvinner med fordel bør kvalitetssikres, både i allmennpraksis og på sykehuset. Spesielt aktuelt blir dette nå når abortsøkende kvinner oppfordres til å oppsøke gynekologisk poliklinikk direkte.

Lege og forfatter Marianne Mjaaland har siden hun skrev boken «13. uke» møtt mange kvinner som har tatt abort. Hun har også vært åpen sine egne aborter. Mjaaland sier at det er viktig at vi snakker om tvilstanker og ubehaget ved abort, ettersom det kan gi næring til etisk refleksjon. Hun har et godt poeng og har vært tøff nok til å løfte frem de vonde følelsene i offentligheten. Nå får hun følge av flere som viser at abort ikke nødvendigvis er den enkleste utveien.

Det er viktig at vi tar historiene som viser ubehaget ved abort og ikke minst kvinnene bak dem på alvor. Erfaringene deres er ekte og bør få plass i den etiske vektskålen når vi som samfunn veier konsekvenser av abort og utformer nye handlingsplaner for å redusere antall svangerskapsavbrudd.

Abort er ikke bare «samme det».