I følge en forskningsrapport fra i fjor hadde innvandrere bosatt i byer med stor innvandrertetthet, i større grad levekårsutfordringer, sammenliknet med innvandrere i distriktene, med enklere tilgang til både jobb og egen bolig, skriver innsenderen. Foto: Berit Keilen / NTB scanpix
I følge en forskningsrapport fra i fjor hadde innvandrere bosatt i byer med stor innvandrertetthet, i større grad levekårsutfordringer, sammenliknet med innvandrere i distriktene, med enklere tilgang til både jobb og egen bolig, skriver innsenderen. Foto: Berit Keilen / NTB scanpixVis mer

Debatt: Inkludering

Det er ikke en straff å bli bosatt utenfor Oslo

Å flytte bosettingen av 250 flyktninger fra Oslo, og en videre bosettingspause der, løser på ingen måte alene de sosiale og økonomiske ulikhetene hovedstaden står ovenfor. Men det er ett av flere grep som må tas!

Meninger

Bosettingen av flyktninger til hovedstaden, har skapt overskrifter flere steder etter at tallet ble satt i sammenheng med de store levekårsutfordringene i enkelte bydeler i Oslo.

Daglig leder i Minotenk, Linda Noor, har blant annet i debatten på sosiale medier blitt beskyldt for å la seg rive med av både en omdiskutert rapport på bestilling fra Frp, og Christan Tybring-Gjeddes symbolpolitiske utspill om innvandringsstopp til Oslo.

Minotenk har lenge sett med bekymring på de økte forskjellene som har blitt en realitet i Oslo. Å flytte bosettingen av 250 flyktninger i 2019 fra Oslo til andre steder, og en videre bosettingspause, løser på ingen måte alene de sosiale og økonomiske ulikhetene hovedstaden står ovenfor. Men det er ett av flere grep som må tas!

Det handler om forutsigbarhet og tid til å styrke en svært overbelastet førstelinje. Det bør samtidig settes i gang enda flere tiltak for å utjevne de økende sosioøkonomiske forskjellene, spesielt for barn og unge.

Løfter vi blikket og beveger oss utenfor Ring 3, så er det svært mange kommuner som bare kan drømme om å få et slikt antall på anmodning fra IMDi. Etter flyktningkrisen i 2015 ble det mobilisert over store deler av Norge, og mange kommuner bidro til å bosette flyktninger. Med bosettingen fulgte det også med midler og opprettelsen av nye stillinger, og ikke minst en aktiv frivillighet som har bidratt til å skape viktige møteplasser på tvers, også i Distrikts-Norge.

Da antallet flyktninger gikk ned mellom 2017 og 2018, var det for eksempel flere kommuner i Nordland som ikke fikk videreført antallet de hadde kapasitet til, og ønsket å ta imot. Dette skapte ikke bare frustrasjon blant lokalpolitikere, men fikk videre konsekvenser for kommunebudsjettene, og en nedbygging av integreringsapparatet.

Jeg er selv fra Bodø, og har de siste åra fulgt utviklingen i nord tett gjennom ulike innvandrermiljø i min egen hjemby, som i tillegg huser et av landets fire «integreringsmottak».

Vi skal ikke bosette i nord bare for å gjøre det, og Minotenk er kritiske til å bosette flyktninger i kommuner hvor innvandrerbefolkningen utgjør en svært liten andel. Dette kan i verste fall bidra til ensomhet. I den første tida er det ofte viktig å ha et nettverk basert på nasjonalitet eller religion rundt seg, og noen å dele en felles migrasjonserfaring med. Dette bidrar i mange tilfeller til å skape en viktig sosial forankring, og trenger ikke å være integreringshemmende.

I fjor skrev Klassekampen om en forskningsrapport som kunne slå fast at innvandrere «har det best på bygda». Rapporten inkluderte 12 ulike landgrupper, både med flyktningbakgrunn og arbeidsinnvandrere.

Ett av funnene var at innvandrere bosatt i byer med stor innvandrertetthet, i større grad hadde levekårsutfordringer, sammenliknet med innvandrere bosatt i distriktene, med enklere tilgang til både jobb og egen bolig. Det er godt kjent at de høye boligprisene i hovedstaden har bidratt til å skape et klasseskille mellom de som klarer å komme seg inn på boligmarkedet, og de som faller utenfor.

Forskning og tall i et nordnorsk og distriktsperspektiv er mangelvare, og jeg etterlyser mer av dette framover. Forskningsprosjektet «Cit-egration – bærekraftige byer: innovasjon i integrering» som vi har fulgt tett, er et viktig prosjekt som ledes fra Universitetet i Tromsø, og som søker å tenke nytt omkring integrering, blant annet i nord.

Landsdelen trenger arbeidskraft i åra som kommer, og dette er selve årsaken bak Nordland fylkeskommunes «tilflytting og rekrutterings»-prosjekt. Målet har vært å få økt tilflytting til landsdelen fra utlandet, både ved hjelp av arbeidsinnvandring og bosetting av flyktninger. Over tid fordrer også dette at de som havner her, faktisk ønsker å bli værende.

Vi kan på ingen måte tvinge noen til å bo i «gokk», men det bør heller ikke framstilles som en straff, når vi samtidig vet at mange finner seg godt til rette og videre inkluderes i ulike lokalmiljø.

Jeg oppfordrer videre til en bevissthet om at Oslo og store deler av Norge befinner seg på ulike stadier i forhold til demografi, og har ulike erfaringer med å være mangfoldige og flerkulturelle byer. Mens hovedstaden over tid har fått en aktiv, samfunnsengasjert og etter hvert voksen generasjon norskfødte med innvandrerforeldre, så er denne generasjonen i andre kommuner fortsatt små barn, og på enkelte steder ennå ikke født.

Minotenk mener at debatten om bosetting av flyktninger og integrering ikke må tas uavhengig av kampen mot sosioøkonomiske utfordringer og rasisme. Dette henger tett sammen, og statens integreringstiltak mister verdi, hvis ikke vi som samfunn, politikere og enkeltmennesker bidrar til å skape en konstruktiv og inkluderende prosess.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.