ENGASJERT: Erna Solberg har deltatt i #metoo-debatten. Her sammen med Terje Søviknes i Bergen under sommerens valgkamp. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
ENGASJERT: Erna Solberg har deltatt i #metoo-debatten. Her sammen med Terje Søviknes i Bergen under sommerens valgkamp. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Sextrakassering og overgrep i politikken

Det er ikke Erna Solbergs skyld at journalister er så blyge at de ikke spør om Terje Søviknes

Men hun burde ha svart likevel.

Kommentar

Det er fint å ha en statsminister som stiller til intervju om sextrakassering og overgrep uten å ha med seg advokat. At regjeringssjefen ikke er en sjåvinistisk serieovergriper som tar kvinner i skrittet når han føler for det, er alltids noe å være takknemlig for, hvis man har veldig lave ambisjoner.

Det er heller ikke Erna Solbergs skyld at norske journalister er så blyge at de ikke spør henne om Terje Søviknes, når hun først er der for å snakke om en ukultur som bekymrer henne. Men hva kunne hun si?

Hva er det å si om en eldre politiker som skjenker en ungdomspolitiker og har sex med henne? Var det verst for henne, eller for ham?

Statsadvokaten henla saken, men omstendighetene var så grove at Frp-stjernens karriere i mange år ble lagt på is og til Os. Nå er han tilbake i et av landets høyeste tillitsverv uten annen forklaring enn at det er lenge siden. Dessuten er han flink. Hadde han vært enda en middelmådig innvandringsmotstander, hadde vi aldri hørt om ham igjen.

Det har vært utallige slike saker i politikken opp gjennom åra. De mest alvorlige er knyttet til kjente navn som har måttet trekke seg fra politikken etter at ofre har sagt fra, men langt flere blir gjort opp på bakrommet. Det er knapt ett parti som har gått fri.

Når jeg trekker fram Søviknes-saken, er det naturligvis fordi han er statsråd, men også fordi saken var en klassiker; et overgrep og tillitsbrudd som ble forsøkt dekket over av løgner helt til topps i partiet; hvor dagens leder, Siv Jensen, løy på TV for å redde partiets kronprins, hvor Søviknes løy for å redde seg selv. Og hvor de begge til slutt måtte innrømme bedraget.

Jeg dekket saken tett som fersk politisk kommentator i VG den gangen. Jeg husker jeg ble sjokkert over hvor langt politikere var villig til å gå, og hvor lite hensyn de tok til ofrene, som i dette tilfellet til og med var ungdomspolitikere i eget parti.

Etterhvert har jeg dekket flere liknende saker og ser de samme mønstrene, men jeg vil påstå at denne var det verste eksemplet på rått maktmisbruk og kynisme. Jeg er mindre opptatt av Søviknes som person, enn av at det som skjedde så lettvint slås strek over.

Denne regjeringen er jo opptatt av signaler. Det sender et veldig dårlig signal til både overgripere og ofre. I lys av #metoo blir det enda tydeligere.

Ungdomspartiene har innført noen kjøreregler etter Søviknes & co for å beskytte yngre medlemmer mot overgrep fra eldre; slik som forbud mot å «pule nedover» og krav om at minst ti prosent av ledelsen måtte holde seg edru på sosiale arrangementer.

Skillet mellom de som forstår det og de som ikke gjør det, er hvem som kniser når de hører uttrykket «pule nedover». Det er som regel eldre folk.

Disse reglene gjelder i hovedsak tenåringer. Etter det er det hver kvinne for seg, skulle man tro, så tilfeldig og ulikt arbeidsgivere har håndtert sakene som har vært avdekket de siste ukene.

Men slik er det jo ikke. Selv om ekspertene bruker mye tid og krefter på å advare om at det er håpløst å vinne fram i slike saker, er det regler og plikter som må følges. Ikke minst fra arbeidsgivers side.

I flere av sakene som har vært avdekket denne høsten, har arbeidsgivere bidratt til å dekke over det som kan være straffbare handlinger og burde ha vært overlatt rettsapparatet. Hadde en ansatt slått ned kolleger på jevnlig basis i halvannet år, ville avdelingslederen reagert med mer enn en reprimande. Om lederen ikke gjorde det, ville han fått sparken. Vold mot kvinner er ikke ansett som så farlig. Lederen beklager. Han er en god gutt som ikke mener vondt.

Ferdig med det.

Overgrep har vært behandlet som personalsaker i stedet for å meldes til politiet. I noen tilfeller har vedkommende blitt flyttet på, bare unntaksvis har det endt i oppsigelse. Noen ganger har andre mediehus tatt over «bråkmakere» som en vennetjeneste.

En velvillig tolkning er at arbeidsgiverne ikke vet hvordan de skal håndtere disse sakene, tross at det finns klare kjøreregler. En mer nærliggende forklaring er at dette ikke tas på alvor, fordi overgrep og trakassering som regel begås av ledere og maktpersoner som arbeidsgiver har tillit til. Eller som er så sentrale at man er villig til å se mellom fingrene på litt dårlig oppførsel.

Eller at de sitter i toppledelsen.

Når jeg hører alle disse historiene, noen av dem har jeg hørt bruddstykker av før, må innrømmes, så spør jeg meg om kvinner kunne ha opptrådt på samme måte. Kunne kvinnelige ledere ha trakassert, misbrukt og blitt beskyldt for voldtekt av yngre mannlige medarbeidere og fortsatt hatt en jobb?

Til nød fått jobb i et annet mediehus?

Selvsagt ikke. Tanken er absurd. Så hvorfor har det skjedd så lenge?

Dette kjenner Erna Solberg igjen fra politikken. Den ukulturen hun snakket om i flere kanaler på fredag, er det eksempler på helt i toppen av politikken.

Politikere som Solberg kan gjøre noe med det. Stortinget kan lage lover; regjeringen kan bevilge penger over statsbudsjettet. De kan prioritere dette arbeidet, hvis de virkelig mener det er så viktig som de hevder.

Slik ser det ikke ut. Både i høstens budsjett og tidligere er det kuttet i bevilgninger til likestillingsombudet og tilskudd til fri rettshjelp og krisesentrene er sterkt redusert. Det betyr færre ressurser til informasjon og forebygging, og det betyr mindre rettssikkerhet for de mest sårbare gruppene.

Det betyr mindre innsats for likestilling, som vi vet er det beste botemiddelet mot vold og trakassering.

Mens alle er bekymret for rettssikkerheten til mannlige ledere i kulturbransjen, akademia, mediene og politikken, høytlønte folk med et sterkt nettverk rundt seg, så har ofrene fått mindre sjanse til å søke råd og forsvare seg, takket være denne regjeringen. Det burde noen spurt Erna Solberg om når hun stilte i studio uten motdebattanter.

Det er mulig Solberg er forledet av #metoo-debatten til å tro at dette er en gratis holdningskampanje med råd om skikk og bruk før sesongens julebord som man kan henge seg på.

Jeg tror hun vet bedre. Hun vet at dette handler om makt, og at de som trakasserer og begår overgrep, ikke stopper før de blir fratatt den makta. Hvis de unnskyldes og belønnes, vil det bare fortsette.

Mener hun det fins unntak i egen regjering, bør hun få svare for det.