FILM: Da jeg var liten var ting «overlatt til fantasien» høyt ansett. Jeg snek meg riktignok til å slite ut videobåndene med «Supermann II» og «SuperTed» som dagbarn, men uten superheltkostymer i enhver lekebutikk sydde mamma en Supermann-drakt til meg. Og He-Man-figuren jeg selv snekret en treborg med vindelbro til så jeg som levende bilder kun i de få magiske sekundene da Dagsrevyen en gang midtåttitalls viste et klipp fra tegnefilmserien, sannsynligvis i en sak om videovold.

Samme innpakning I dag er fantasien i stor grad «overlatt til Hollywoods drømmefabrikk», som koloniserer håp og lengsler i overproduksjon av samme vare. Det er ikke lenger «same shit, new wrapping», men «same shit, same wrapping», formelfilmskaping tilnærmet uspoilbar. Likevel bekymrer man seg for at de unge ikke går nok på kino eller ser nok på tv, sammenlignet for eksempel med tiden brukt på sosiale medier. Det er kanskje derfor så mange superheltfilmer ligner endeløse barnebursdager der ballonger blåses opp til de sprekker, og så på'n igjen. Blant igangsetterne av de mange trilogiseriene («the third one is always the worst») av eksplosjoner og implosjoner, er X-Men tilbake med en «Indiana Jones møter high school»-hybrid. Her bruker mutantene («born with extraordinary abilities») hverandre og mennesket som minnepinne, med overføring av informasjon og krefter ved direkte sammenkobling eller over telepatisk trådløse nettverk. Mind the gap.