PÅ FLUKT: Innbyggere flykter fra den østlige delen av Aleppo mandag, etter at regimet gjenerobret området fra opprørerne. Foto: George Ourfalian / AFP / NTB Scanpix
PÅ FLUKT: Innbyggere flykter fra den østlige delen av Aleppo mandag, etter at regimet gjenerobret området fra opprørerne. Foto: George Ourfalian / AFP / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Syria-krigen

Det er ikke meningen jeg skal forstå

Jeg har ingen stemme. Hvis jeg roper, hvem hører?

Meninger

Jeg forstår ikke alle prosesser. Jeg forstår ikke alle interesser. Jeg er en liten borger i et stort verdenssamfunn. Det er ikke meningen jeg skal forstå, og det er jeg glad for. For det finnes ingen forståelse for at et helt verdenssamfunn nå sitter og toer hender, mens en nasjon og en befolkning systematisk utslettes. Slik det har gjort i snart seks lange år.

Jeg har ingen stemme. Slik føles det. Hvis jeg roper, hvem hører? Ikke de som har påvirkningskraft og gjennomføringsevne. Ingen av betydning. Bare tv-en, som sender bilder av utbombede byer og blodige barn. Men de roper. Det syriske folket roper på hjelp, på fred, på en ende på et folkemord med resten av verden som passive tilskuere. Jeg er ganske sikker på at resten av verdens nasjoner ikke hadde behøvd å gjøre seg medskyldig i den mest grusomme utslettingen av et folk vi har sett få liknende tilfeller av siden 2. verdenskrig.

Jeg tilhører en generasjon med besteforeldre som opplevde en krig hvor et folk ble systematisk utslettet i milliontall. Den krigens historier var fremdeles i minnet da jeg vokste opp. Et mantra sto igjen, viktigere enn noe annet: Vi må ikke glemme. Og heretter skulle vi ikke tåle så inderlig vel. Et verdenssamfunn som sverget på å ikke gjenta de samme feilene. Men vi gjentar, og vi tåler. Igjen og igjen.

Den som tier samtykker. Verdenssamfunnet tier. Det syriske folket har snart ikke stemmer igjen. Vi må bruke 50 nye år på å be om unnskyldning, og sverge på at vi har lært av historien. Vi rotet bort vår sjanse til å vise at vi er bedre enn for 50 år siden. At vi vet mer nå, er mer opplyste og årvåkne. At vi har kommet lenger. I stedet sitter vi stille. Verden aksepterer. I stillhet. Det er den virkelige skammen, og den må vi alle bære på, den har vi alle ansvar for.