Meghan blir gjesteredaktør av Vogue:

Det er ikke overraskende at de kritiserer Meghan

Det er grunner til at den britiske kongefamilien bør være politisk nøytral. Men mediene har en lang tradisjon for ufine angrep mot den som ikke er kongelige på den måten de vil.

AKTIVISME OG VELDEDIGHET: Meghan, hertuginne av Sussex, får kritikk etter å ha vært gjesteredaktør for britiske Vogue, i en debatt som belyser både de kongeliges politiske nøytralitet, og de britiske medienes tendens til sterk kritikk av kongelige de er skeptiske til. Foto: Doug Peters / Scanpix.
AKTIVISME OG VELDEDIGHET: Meghan, hertuginne av Sussex, får kritikk etter å ha vært gjesteredaktør for britiske Vogue, i en debatt som belyser både de kongeliges politiske nøytralitet, og de britiske medienes tendens til sterk kritikk av kongelige de er skeptiske til. Foto: Doug Peters / Scanpix.Vis mer
Kommentar

Sosiale medier flommet over av begeistring da det ble kjent at Meghan, hertuginnen av Sussex, skulle være gjesteredaktør i britiske Vogue, og hadde valgt ut femten kvinner som inspirerte henne til coveret, deriblant Michelle Obama, New Zealands statsminister Jacinda Ardern, miljøaktivisten Greta Thunberg og den transseksuelle skuespilleren Laverne Cox på coveret.

Men britiske tabloider og konservative aviser var raskt ute med kritikk av omslaget, og av Meghans promotering av seg selv og sine «venstrevridde venner». Konservative britiske medier, særlig tabloidene, har da også tradisjon for å være mer konservative enn de kongelige, og med en ikke altfor raus oppfatning av hvordan det er sømmelig å opptre for medlemmene av dronningens familie.

At Meghan Markle er gjenstand for en viss mistro fordi hun er amerikansk og «fremmed», anes også når hun klandres for ikke å ha valgt flere britiske coverstjerner. Den som undersøker det hun har mottatt av kritiske tweets, vil finne påfallende mange kontoer med et tydelig pro-Brexit-ståsted. Både Kate Middleton og prins Harry har dessuten vært gjesteredaktører i utvalgte medier, uten å bli kritisert. Mediene har det med å bebreide dem de ikke liker for å gjøre noe andre medlemmer av kongefamilien har gjort før dem. Det er dobbeltmoralsk, men det er en dobbeltmoral som kan oppstå fordi det er en uklar grense mellom hva som er veldedighet og hva som er politisk aktivisme.

Helt siden de kongelige mistet formell politisk makt har de vært forventet å beskytte og støtte veldedige organisasjoner. De sluttet å være maktspillere og ble omsorgsgivere i stedet. Prinsesse Diana forbindes sterkt med kampene mot aids og mot landminer. Det siste var kontroversielt, fordi engasjementet til prinsessen var i strid med den britiske regjeringens politikk. Landmineaktivister gir Diana mye av æren for at landminespørsmålet gikk fra å bli sett på som et politisk spørsmål, og gjenstand for debatt, til å bli et humanitært spørsmål, som handlet om å få slutt på menneskelig lidelse.

I dette var Dianas instinkter bedre enn regjeringens. Men likevel er det gode grunner til at kongelige forventes å være så nøytrale som mulig. De finansieres av skattebetalerne og sendes ofte ut som representanter for det offentlige Storbritannia. Når de møter det publikummet som finansierer livsstilen deres, eller representanter fra andre land, er det ikke så heldig hvis disse føler at de møter en politisk motstander.

Prins Charles har boikottet både OL i Beijing og middager for kinesiske statsledere fordi han støtter den tibetanske motstandskampen mot kineserne. Men når han blir konge, er jobben hans å være en upåklagelig vennlig vert for alle statsledere den britiske regjeringen måtte invitere, også de fra Kina. Kvinnene Meghan har valgt ut til sin Vogue-utgave er assosiert med liberale fanesaker og politikk til venstre for midtaksen.

Mens mange vil se på aktivismen deres som en viktig kamp for grunnleggende rettigheter, er det også mange som vil se en stillingstagen i spørsmål der det finnes reell og rå uenighet. Det er ikke sikkert den tradisjonelle kongelige tilbakeholdenheten vil holde lenge inn i det 21. århundre, ettersom kjentfolk av alle slag forventes å være engasjert i store samfunnsspørsmål.

Men et tydelig ståsted er likevel risikabelt, mer risikabelt for nykommeren Meghan enn for prins Charles, fordi det rokker ved noe av det som har vært monarkiets styrke: Det at enhver kan se på dem og projisere inn det de vil, kan se for seg at denne prinsen eller prinsessen kunne vært en venn eller venninne, nettopp fordi de ikke kjenner til alt som gjør dem annerledes.

SKRIVER HISTORIE: Hertuginne Meghan er gjesteredaktør i den kommende utgaven av britiske Vogue. Video: CNN/ Vogue Vis mer

Debatten om Vogue-utgaven kommer på slutten av en sommer der Meghan har stått i vindkast fra mange retninger, som da hun fikk en mengde tweets mot seg fra de som mente at hun hadde holdt den lille sønnen sin feil da hun ble fotografert på en polokamp. Viljen til å finne feil ved den ferske hertuginnen vitner om at hun er en skikkelse mange briter fremdeles strever med å forholde seg til.

Selv om Kate Middleton også ble kritisert like før og etter hun ble kongelig, passet hun bedre inn i de konvensjonelle kongelige idealene: Hun var tydelig ydmyk og litt overveldet i forlovelsesintervjuet, korrekt, pliktoppfyllende og ukontroversiell i måten hun kledde og tette seg på, og etter hvert mor til tre inntagende barn med upåklagelig kongelige navn. Meghan, som fra første stund fremsto som selvsikker og entusiastisk, ivrig snakkende mens Harry så beundrende på henne, var vanskeligere å omfavne. Det ble skrevet misvisende saker om oppveksten til det første halvt svarte medlemmet av kongefamilien. Å tre inn i kongefamilien innebærer en stupbratt læringskurve og et liv med å danse på line, og for en som kommer fra en friere form for berømmelse, nemlig skuespillerens, kan det ikke være lett. Men de stadige antydningene om at Meghans lojalitet ikke er til britene eller til insitusjonen hun er blitt en del av, er ufine angrep som hun burde fått være foruten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.