IKKE BARE «HJEMMEVERN»: Et HV – uansett størrelse – må prioriteres til forsvaret av det som er viktig for landet som helhet, ikke til lokalt symbolnærvær, skriver Kjell Grandhagen i denne kronikken. Bildet viser en øvelse med soldater fra Heimevernets spesialavdeling HV-016, som ble lagt ned for noen år siden.
      
Foto: Heimevernet / NTB Scanpix
IKKE BARE «HJEMMEVERN»: Et HV – uansett størrelse – må prioriteres til forsvaret av det som er viktig for landet som helhet, ikke til lokalt symbolnærvær, skriver Kjell Grandhagen i denne kronikken. Bildet viser en øvelse med soldater fra Heimevernets spesialavdeling HV-016, som ble lagt ned for noen år siden. Foto: Heimevernet / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Landforsvaret

Det er ikke penger nok til å etablere et relevant forsvar av Norges landterritorium

Det er dobbelt merkelig at regjeringen har utredet og planlegger å foreslå et landforsvar basert på rammebetingelser ingen av de store partiene lenger legger til grunn.

Meninger

Etter å ha framlagt en langtidsplan (LTP) for Forsvaret i fjor sommer, der Hæren og Heimevernet ikke var behandlet, har regjeringen nå utredet landforsvaret. En utredningsgruppe har avgitt en såkalt statusrapport. Hva regjeringen selv til syvende og sist mener, får vi vite til høsten.

Kjell Grandhagen Vis mer

Men uansett hva man måtte mene om utredningens konkrete forslag, gjenstår det to hovedproblemer knyttet til utredningens mandat og rammebetingelser:

Utvalget har måttet forholde seg til LTP-ens økonomisk ramme – fastsatt uten noen forestilling om hvilken struktur landforsvaret skulle ha. Summen av forslag i utredningen synliggjør da også med all tydelighet at det ikke er penger nok til å etablere et relevant forsvar av Norges landterritorium.

Siden Stortinget vedtok LTP før jul i fjor, har landets fire største partier vedtatt å oppfylle Natos mål om to prosent av BNP til forsvar innen 2024. Hvis de fire partiene faktisk mener dette – og det bør vi vel legge til grunn – betyr det at kjøpekraften i forsvarsbudsjettene de neste 20 årene vil øke med mer enn 25 prosent sammenliknet med den vedtatte LTP. Da blir det dobbelt merkelig at regjeringen har utredet og planlegger å foreslå et landforsvar basert på rammebetingelser ingen av de store partiene lenger legger til grunn.

Så vil kanskje noen hevde at man får komme tilbake til toprosentmålet, at tiden nå er moden for en forsvarskommisjon som kan tenke helt nytt om Forsvaret, og at 2024 tross alt ligger langt fram i tid. Dessverre er det ikke slik; opptrappingen mot et mål som skal nås i 2024 må starte med 2018- og 2019-budsjettene. Da har man bare seks-syv år på seg til å innrette Forsvaret mot en helt annen størrelse enn i dag. I tillegg må man også revidere den vedtatte LTP-en, og forvisse seg om at man nå ikke kvitter seg med elementer man med styrket økonomi likevel ønsker å beholde, så som helikopterbase for hæren i nord, forsterkningsbaser for allierte kampfly, kystkorvetter, sjøheimevern og flere fast ansatte i Hæren. Erfaring viser også at opptrapping mot et høyere budsjettnivå krever tid for å sikre både oppbygging av ny kompetanse og omsetningsevne på investeringsbudsjettene. For kort opptrapping betyr dårlig økonomistyring og mindre reell kampkraft igjen for pengene.

Om de konkrete forslagene i utredningen vil jeg gi ros for følgende:

- Et operativt konsept som bygger på å forsvare Finnmark til allierte styrker kan komme til unnsetning, gjennom et kontinuerlig nærvær av styrker fra Hæren, og forsterkninger fra Troms og Østlandet.

- At Hærens mekaniserte brigadestruktur og manøverkonsept i hovedsak beholdes, samtidig som det tilføres langtrekkende ildkraft og evne til å lede slik ild.

- At det endelig erkjennes at reservestyrker både er nødvendige og høyst relevante.

- At man leter etter modeller for verneplikten som kan øke den operative evnen.

- At man velger å beholde hær og heimevern som atskilte strukturer, men med en løsning for enhetlig operativ ledelse av striden på landterritoriet.

Men dessverre er ikke alle deler av utredningen like overbevisende:

Først og fremst etterlates det et inntrykk av at vi med de framlagte forslagene får et relevant landforsvar, selv om det pekes på enkelte «utfordringer». Realiteten er at den foreslåtte Hæren, selv med støtte fra sjø- og luftforsvaret – ikke vil evne å forsvare vårt nordlige landterritorium til allierte forsterkninger kan ankomme. Til det kreves en betydelig større og mer utholdende hærstruktur.

- Forslaget innebærer nemlig en kraftig reduksjon av både stadig tjenestegjørende og vernepliktige mannskaper. Det oppveies dessverre ikke av moderne teknologi.

- Halveringen av antall vervede i Telemark Bataljon betyr en utvanning av et av våre sterkeste profesjonelle militære miljøer – og redusert evne til hurtig reaksjon nasjonalt og i en Nato-ramme.

- Det skapes et inntrykk av at Hæren kan klare seg uten egne, dedikerte taktiske helikoptre. Hæren trenger helikoptre til forflytning av de som skal lede ild på dypet, drive feltetterretning og til framskutt logistikk og sanitetsevakuering. Disse oppdragene kan ikke løses av mobiliserte, sivile helikoptre eller militære helikoptre som trenes og opererer i helt andre typer oppdrag. Det vet enhver som har hatt ansvar for å gjennomføre slike operasjoner, her hjemme og ute i verden.

- Utredningen underkommuniserer også behovet for en rask fornyelse av Hærens foreldede stridsvognspark. Hvis vi mener alvor med at det sikkerhetspolitiske bildet rundt oss har endret seg, kan ikke en erstatning av Hærens hovedkampsystem utsettes i 10-15 år mens det utvikles en lettere panserjager ingen har sett – og som vi ikke aner om andre av våre allierte vil velge.

De ovennevnte svakhetene ved utredningen har neppe sin forklaring i manglende forståelse og vilje i utvalget, men snarere i det faktum at de økonomiske rammene har framstått så trange at noe mer og bedre ikke var mulig å få til. Man kunne imidlertid forventet at utvalget tydeligere uttrykte nettopp dette: De har levert en «design-to-cost»-løsning – ikke en anbefaling av det landforsvaret Norge faktisk trenger for å løse det oppdraget det er gitt.

Det er nå avgjørende viktig at Hæren og Heimevernet videreutvikles som komplementære strukturer. Blant våre politikere har det tidligere vært en tendens til å «kompensere» for reduksjoner i en teknologisk og kostbar hær med å øke tallet på lett utrustede og «billige» HV-mannskaper. En slik tilnærming holder ikke. Vi trenger et moderne og relevant heimevern, men vi må ta inn over oss at bare en robust, høyteknologisk og høykompetent hær, sammen med sjø- og luftstyrker, kan forsvare landterritoriet vårt mot en moderne, framrykkende fiende.

HVs oppgave er å sikre militær og samfunnskritisk infrastruktur, og å overvåke viktige deler av territoriet, slik at forsvarsgrenene kan operere og allierte forsterkninger komme på plass. Da må vi kvitte oss med begreper som at «HV skal forsvare hjemstavnen». Det gir ingen mening å «forsvare» den enkelte bygd – bygdene forsvares ved at landet som sådan forsvares. Et HV – uansett størrelse – må derfor prioriteres til forsvaret av det som er viktig for landet som helhet, ikke til lokalt symbolnærvær. HV må også tilføres moderne kapasiteter til overvåkning, operasjoner i mørke, nødvendig mobilitet og samband. Vi må imidlertid også ta inn over oss at en del av de truslene HV i fortid skulle møte, nå treffer oss gjennom langtrekkende fiendtlige missiler og i det digitale rom. De truslene møtes ikke gjennom flere HV-soldater på bakken.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook