1851 KILOMETER: Kristina Paltén ville gjennom løpingen gjøre en positiv forskjell i verden. Derfor ville hun utfordre sin egen frykt. Foto: Soroush Morshedian
1851 KILOMETER: Kristina Paltén ville gjennom løpingen gjøre en positiv forskjell i verden. Derfor ville hun utfordre sin egen frykt. Foto: Soroush MorshedianVis mer

Det er ikke så rart at hun var redd, alene som kvinne på veien i Iran

Folk er folk.

Kommentar

Det finnes ett land i verden der kvinner er lovpålagt å skjule håret. Der vil menn ikke ta kvinner i hånda. Myndighetene kjører store reklamekampanjer for å oppfordre til at feminine former skal skjules bak løse klær. Dit bestemte svenske Kristina Paltén seg for å reise. Hun løp alene gjennom Iran, fra Tyrkia til Turkmenistan. Det er ikke så rart at hun var redd.

Paltén begynte å løpe som 31-åring, da hun sto barnløs og midt i en skilsmisse. Hun satte verdensrekord da hun på 48 timer løp 322,93 kilometer på tredemølle. Så løp hun og ei venninne fra Tyrkia til Finland, før de padlet hjem til Sverige. Turen ga mersmak.

I boka «Den rädda löparen» beskriver hun det nærmest som et kall. Paltén ville gjennom løpingen gjøre en positiv forskjell i verden. Derfor ville hun utfordre sin egen frykt. I ei tid med økende polarisering og frykt for det ukjente, bestemte hun seg for å gjøre seg så sårbar som mulig.

De fleste løperbøker har mange tabeller. Logger med lengder, tider og anbefalinger. De finnes også her. I tillegg har denne boka sirlige skjema over forfatterens mange, gode og mindre gode, grunner til å være redd. Hvordan hun skal takle frykten. Og hva som er det verste som kan skje. Statistisk er faren størst for å bli skadet i trafikken. Emosjonelt er den største frykten å bli voldtatt og drept.

Allerede etter én kilometer satte den ensomme løperen seg ned på en restaurant og strigråt. Myndighetene hadde trukket tilbake tillatelsen hun hadde fått til å løpe. Hun var helt alene. Det var steikende varmt. Hun var kledd i heldekkende klær - også på hodet. Paltén hadde 1850 kilometer igjen å løpe, i skiftende terreng og vær. Da visste hun bare hvor hun skulle sove den første natta.

Det verste som skjedde Paltén var likevel et forsøksvis ran fra en politimann og at en ruset mann en gang forsøkte å stoppe henne. På 51 dager møtte hun sinte konspirasjoner på egen blogg, advarsler om hvem hun kunne stole på og politifolk med både positivt og negativt fortegn. Hun sensurerte seg selv på bloggen, følte seg og ble sannsynligvis overvåket. Men først og fremst møtte hun en voldsom gjestfrihet, mennesker som var opptatt å vise at de var alt annet enn terrorister - og glade løpere som heiet henne fram. Teltet hun hadde pakket i barnevogna si ble aldri brukt.

Boka passer best som inspirasjon for løpere - Palténs beskrivelser av å løpe med heldekkende klær i steikende sol når det er 37 grader i skyggen fikk i alle fall meg til å ta på joggeskoene noen ekstra ganger i ferien. Muligens fungerer den også som selvhjelpsbok for folk med overdreven frykt.

Det vakre ved boka handler likevel om noe annet. Paltén oppdaget nemlig, med sitt lett naivt formulerte utgangspunkt, det man så ofte gjør når man utfordrer sine egne fordommer: Folk er folk. Og folk flest er ganske greie.