DET SISTE I KONTAKTLINSER: I en av episodene av «Black Mirror» har alle fått kontaktlinser som registrerer det de opplever - og spiller høydepunktene om igjen for dem når de vil. Foto: Channel 4.
DET SISTE I KONTAKTLINSER: I en av episodene av «Black Mirror» har alle fått kontaktlinser som registrerer det de opplever - og spiller høydepunktene om igjen for dem når de vil. Foto: Channel 4.Vis mer

Det er ikke teknologien som ødelegger folk, det er den menneskelige svakheten

«Black Mirror» er bekmørk satire over teknologiavhengigheten.

Kommentar

Både jubel og grøss møtte nyheten om at Netflix hadde kjøpt opp den britiske kultserien «Black Mirror», og satt serieskaper Charlie Brooker i gang med å lage tredje sesong. Denne uken ble seks nye episoder lagt ut for strømming.

«Black Mirror» består av enkeltstående episoder lagt til en alternativ nåtid eller en nær fremtid, som alle tar for seg forholdet mellom den nye teknologien og brukerne av den. De første to sesongene ble sendt på britisk tv i 2011 og 2013, og la for dagen en bemerkelsesverdig evne til å snike seg inn i lunchsamtaler om dagen og mareritt om natten. En av dem handlet om en kidnappingssak der kidnapperne bare vil sette offeret fri hvis statsministeren har sex med en gris i en direktesending. En annen episode tok for seg en animert bjørn som utfordrer etablerte politikere med avbrytelser og frekkheter, noe som igjen gjør bjørnen så populær at den selv blir en sterk kandidat i det virkelige valget.

På grunn av denne episoden fikk Brooker senere æren for å foregripe Donald Trumps kampanje på profetisk vis.

Den nye sesongen tar tak i teknologiske tendenser i 2016 og gir dem én omdreining til. I den første episoden er det viktigste sosiale mediet blitt en slags blanding av Facebook og Tripadvisor, der du forventes å rate alle du møter på en femstjernes skala. Visjonen springer delvis ut av Brookers uttalte undring på om vi blir flatere personligheter av å fortelle om hva vi mener og hva vi har opplevd til alle som kjenner oss, samtidig — i motsetning til å kunne hente frem forskjellige trekk og talemåter i forskjellige relasjoner og grupper, på den måten som pleide å karakterisere sosialt samkvem. I en annen episode blir en serie drap i Storbritannia knyttet til Twitter-hashtaggen #deathto, der den personen som har flest #deathto-benevnelser hver dag klokken fem, prompte blir tatt av dage.

Som regel dreier det seg om personer som har sagt noe ufølsomt offentlig og vakt bølger av digitalt raseri; ikke ulikt de som oppsto i kjølvannet av Trygdekontorets Kari Jaquesson-sketsj og Skavlans Jimmie Åkesson-intervju her til lands.

Satire er, nå som alltid, vanskelig å få til uten å henfalle til moraliserende harnisk; en heller humørløs form for humor der alle dansar som robotar. Når «Black Mirror» for det meste lykkes, har det å gjøre med at serien er mindre opptatt av teknologien i seg selv, og mer av hvilke instinkter den vekker. Teknologien er ikke et undertrykkende system, den er et middel som, gjennom uvøren bruk, lar brukerne bli besatte, impulsive, og ødelegge seg selv. Brooker har selv uttalt at det ikke er teknologien som er skurken, det er det menneskelig skjørhet og svakhet som er.

«Black Mirror» unngår debatten om satiren skal sparke oppover eller nedover, ved å sparke innover. Duppeditten du holder i hånden er, mer enn noe annet, et speil.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook