#metoo:

Det er ingen grunn til å tro at kulturen er verre i Arbeiderpartiet enn andre steder

Den råtne kulturen.

Kommentar

Trond Giskes fall er det kanskje største fallet i norsk politikk noen gang. For en måned siden var han Arbeiderpartiets sannsynlige neste leder og mulige statsminister. I dag er det lett å se at han burde trukket seg som nestleder med det samme de første varslene mot ham ble kjent før jul. Seigpiningen fram mot den nødvendige konklusjonen har skapt dype sår i partiet, som vil kreve lang tid for å heles. Derfor er det ikke så rart at #metoo-debatten de siste ukene har handlet mest om Arbeiderpartiet. Men det tilslører virkeligheten og avsporer en viktig kampanje.

Giskes manglende kontroll på egen libido har vært en av de viktigste grunnene til motstanden mot ham internt i Arbeiderpartiet. Likevel har norsk presse skrevet spaltemeter om at Giske er kontroversiell, uten å nevne denne delen av bildet. Vi har latt det tilhøre privatlivets fred. Hadde vi visst om og kunnet dokumentere drøye nok enkeltsaker eller konkrete varsler internt, ville historien sett annerledes ut. Men folk har ikke varslet om slikt før. Og vi andre har verken snakket offentlig eller skrevet om maktmenneskers grenseløse seksualitet. Derfor bommer Aftenpostens og Nordlys politiske redaktører, Trine Eilertsen og Skjalg Fjellheim, når de begge kaller Arbeiderpartiet «råttent». Det er nemlig ingen grunn til å tro at kulturen er mindre råtten andre steder.

#metoo er en revolusjon. Kampanjen har senket terskelen for hva vi snakker om i offentligheten, og satt en ny standard for hva som er akseptabel oppførsel. Debatten om #metoo må ikke avgrenses til å handle om ett enkelt partis kultur. I alle år, i alle bransjer, har det forekommet seksuell trakassering. Tidligere har pressen dekket lovbrudd; seksuelle overgrep og tydelig misbruk av stilling – typisk at voksne tillitsvalgte har innledet seksuelle forhold til ungdommer i eget parti. Sakene rundt Roger Ingebrigtsen (Ap), Terje Søviknes (Frp), Bård Hoksrud (Frp) og Rune Øygard (Ap) er i denne kategorien. De nye avsløringene om Ulf Leirstein (Frp) har en strafferamme på tre års fengsel.

Ingen har så vidt jeg vet anklaget Trond Giske eller Unge Høyres avtroppende leder Kristian Tonning-Riise for klare lovbrudd av denne typen. At begge nå går fra sine tillitsverv er en direkte konsekvens av #metoo. Alle som har vært i nærheten av et politisk ungdomsparti har sett hvordan ledende tillitsvalgte omsvermes av sine partikolleger. Enhver som har vært på fest, vet at enkelte benytter seg av muligheten. Og til tross for stadig mer uttrykte regler om forbud mot det de i AUF kaller å «pule nedover»: Fram til nå har det rett og slett vært akseptert å oppføre seg som en gris, hvis man gjør det innenfor lovens rammer. Slik er det plutselig ikke lenger. Heldigvis.

Overrasket? Ikke det minste, svarte jeg Dagsrevyens Atle Bjurstrøm – da han i oktober intervjuet meg om det store omfanget historier som preget sosiale medier under emneknaggen #metoo. Alle som har ønsket å vite, har visst at seksuell trakassering skjer i stort omfang i alle deler av samfunnet. En Fafo-rapport viste i fjor at en av fem ansatte i hotell og restaurant og i helse- og omsorgssektoren er utsatt for seksuell trakassering på jobb. Mer enn halvparten har ikke fortalt det til noen. I en undersøkelse blant idrettsutøvere i 2000 oppga halvparten av landslagsutøverne at de hadde opplevd seksuell trakassering. I Levekårsundersøkelsene fra Statistisk sentralbyrå doblet andelen som rapporterte om seksuell trakassering seg fra 2003 til 2013. En spørreundersøkelse publisert i jula viste at 17 prosent av norske kvinner og 4 prosent av norske menn er blitt utsatt for seksuell trakassering. Ulike opprop har de siste ukene dokumentert hvordan særlig unge kvinner blir utsatt for trakassering i blant annet mediebransjen, som skuespillere, advokater, artister og dansere, i eiendomsbransjen, fagbevegelsen, IT-bransjen og kommunikasjonsbransjen.

Seksuell trakassering skjer over alt. Det overraskende ved og sprengkraften i #metoo er ikke kunnskapen om at slikt skjer, men at det blir tatt på alvor og får konsekvenser. Mange har blitt sykmeldt eller byttet jobb etter trakassering, vi andre har børstet det av oss og avfunnet oss med at det er slik verden er. Nå er grensa nådd og ansvaret plassert der det hører hjemme.

Oppvasken må derfor skje ikke bare i Arbeiderpartiet og ikke bare i politikken, men i hver enkelt bransje og på hver enkelt arbeidsplass. Gro Balas har beskrevet godt den kulturen som har gjort det vanskelig å varsle om slike tilfeller på Youngstorget, og kommet med konstruktive forslag til hvordan man kan gjøre dette bedre framover. Det er ingen grunn til å tro at det har vært lettere å varsle i Dagbladet, på Nationaltheatret eller i Hewlett-Packard. Vi har alle et ansvar for å rydde i den råtne kulturen.