I EN MØRK BYGÅRD: I samarbeid med skrekkfilmentusiastene i Blodklubben kårer Dagbladet tidenes skumleste skrekkfilm. Her forklarer ekspertduoen hvorfor de mener disse ti filmene er tidenes beste. Dette er film nummer ti, og dermed den siste i tilfeldig rekkefølge i rekken: «REC» fra 2007. Filmen følger en gruppe spanske brannmenn på et oppdrag som ... Vis mer

«REC» (2007)

Det er ingen skam i å måtte skifte truse etter denne filmen

Spanjolen «Rec», nominert i Dagbladet og Blodklubbens «Tidenes skrekk»-kåring, er kanskje den mest intense filmen de siste 30 årene.

Du står øverst i en trappeoppgang utenfor en fremmed leilighet og forsøker febrilsk en nøkkel fra knippet du fikk rasket med deg. Den passer ikke. Du hører så grusomme hyl fra etasjene under.

Noen kommer løpende opp trappa mot deg. Du forsøker neste nøkkel. Den MÅ det være. Du ser ned trappa og på gruppen av mennesker som har oppdaget deg, og som hylende løper i din retning med ville øyne og frådende munn. Du forsøker en ny nøkkel. Ikke den heller! De grusomme hylene og hurtige skrittene er nesten fremme da du endelig klarer å låse opp døren og kaste deg inn. Du lukker døren i ansiktet på bermen av de rabiatene forfølgerne. De hamrer på døren men kun deres ville skrik kommer gjennom. Du er trygg. Men ikke lenge.

Spanske «REC» fra 2007 er kanskje den mest intense og adrenalinfylte filmen de siste 30 årene. Spenning og skrekk fra absolutt øverste hylle.

  • I samarbeid med skrekkfilmentusiastene i Blodklubben kårer Dagbladet tidenes skumleste skrekkfilm. I løpet av sommeren og høsten 2018 publiserer ekspertduoen i Blodklubben sine analyser av ti nominerte skrekkfilmer. Hvilken film som til slutt er verdig hedersbetegnelsen «Tidenes skrekk», er opp til deg. Se alle nominerte her. Stemme gjør du i bunnen av saken.
BLODKLUBBEN: Består av Pål Gustavsen (til høyre) og Nils Brodersen, to filmentusiaster med en forkjærlighet for det skumle, ubehagelige og brutale. Blodklubben.no er en nettside dedikert til skrekkfilm. Foto: Glenn Meling
BLODKLUBBEN: Består av Pål Gustavsen (til høyre) og Nils Brodersen, to filmentusiaster med en forkjærlighet for det skumle, ubehagelige og brutale. Blodklubben.no er en nettside dedikert til skrekkfilm. Foto: Glenn Meling Vis mer

Smittsom ondskap

I «REC» følger vi et TV-team som skal lage en reportasje om brannmenn på nattevakt i Barcelona. Brannmennene blir, sammen med politiet, kalt ut til en bygård etter at naboer har meldt ifra om en gammel dame som lager et voldsomt leven inne i leiligheten sin. Da de ankommer går den gamle kvinnen til angrep. For øvrig en knalltøff scene.

Vi vil ikke avsløre for mye av handlingen, men hva enn denne damen lider av lar seg nokså hurtig smitte videre til neste uskyldige offer. Noe myndighetene også mistenker, hvilket medfører at alle i bygården plutselig låses inne. TV-teamet, brannmennene og beboerne er alle fanget inne sammen med en ukjent og hissig ondskap.

Herfra og ut er det bare å dra frem puta og ta på deg de imaginære løpeskoene. For her går det unna!

Found footage

Dette er en found footage film, hvilket innebærer at den har et dokumentarisk preg. Det som skjer presenteres som faktiske hendelser. For å fremstå som «ekte» må kamera ha en naturlig plass i filmen, og det løses ved at alle bildene vi ser kommer fra kameraene til TV-teamet.

Andre gode eksempler på found footage filmer er «Paranormal Activity» og «The Blair Witch Project». Found footage-subsjangeren er såpass ny at da «The Blair Witch Project» dukket opp i 1999 trodde faktisk folk at den var ekte. De lot seg lure av dokumentar-stilen.

Vi lar oss ikke lenger lure, men det betyr ikke at found footage-filmer ikke klarer å skremme.

Greit, det har kommet busslass med found footage-filmer de siste 20 årene. Mye ettersom premisset viser seg å funke svært godt innen horrorsjangeren, men kanskje enda viktigere; de er rimelige å lage. Mange drittfilmer har kommet vår vei, men også noen herlige grøss.

Og «REC» er blant de desidert beste av dem alle.

Hemmelig manus

Det dokumentariske preget i «REC» funker som bare det. Den suger deg inn og slipper aldri taket. Det er som om du er inne i bygningen selv. Og du vil kun én ting: Ut!

Ettersom det er begrenset med kameraføring mister vi som seer oversikten. Vi ser ikke hva som er bak oss eller hva som venter oss rundt hjørnet. Dette øker intensiteten og spenningen til det nær uholdbare. Filmen sluker glupsk all din oppmerksomhet. Skålen med smågodt er like full etter filmen, for å si det sånn.

Visstnok fikk ingen av skuespillerne lese hele manuset, kun de scenene den aktuelle innspillingsdagen, noe som gjorde de enda mer nervøse og usikre under opptak. De visste heller ikke alltid hva de andre skuespillerne skulle gjøre, så de er ofte like overrasket som seeren når dramatiske ting skjer. Hvilket kler filmen godt.

Det er ingen skam i å måtte skifte truse etter denne filmen

Herlig slutt

«REC» er en berg- og dalbane av hissige skvette-scener, så det er ingen skam i å måtte skifte truse etter visning. Dette er skikkelig skummelt, folkens. Enkelt og greit.

Og mer effektivt bruk av håndholdt kamera skal du lete lenge etter. Håndholdt kamera kan ofte oppleves i overkant slitsomt og enerverende. Men ikke her. Det «shaky» kamera får med seg akkurat det den trenger, der vi løper opp og ned trapper og inn og ut av leiligheter, i en desperat flukt fra det som jager oss.

Den er klaustrofobisk og utmattende. Den har et voldsomt driv og glefser frådende mot deg på akkurat de rette stedene.

Og «REC» leverer til og med en slutt som sitter i ryggmargen lenge etter at siste rulletekst har forlatt skjermen. For i bygårdens toppleilighet, som ikke har vært bebodd på lang tid, venter en liten overraskelse. Fyttirakkern, det er bare å glede seg!

En fryd å se på

«REC» har selvfølgelig fått en amerikansk remake («Quarantine») og tre oppfølgere. Men de kan ikke måle seg med originalen. Noe remakes og oppfølgere dessverre sjelden kan.

I «REC» funker alt. Det er rett og slett en fryd å se på. Dette er found footage på sitt mest effektive, og en av tiårets beste skrekkfilmer.