«Det er ingen spøk å holde følge med naboen»

Skjør selvtillit, gjeld, og selvmord. Velkommen til «Den perfekte familien».

|||FILM: De fire første minuttene av «Den perfekte familien» funker best hvis du ikke leser denne artikkelen. Mor, far og deres to vakre tenåringsbarn ankommer sitt gedigne nye hus i et fasjonabelt nabolag der alle husene er omtrent like. Alt rundt dem — biler, interiør, klær, utstyr — er nytt, dyrt og moteriktig. De er den perfekte kjernefamilien, helt til natta senker seg og alle fire går til hvert sitt soverom. Like etter sniker husets datter seg naken opp i senga til far, like før mor kommer inn og sier at nå må det bli slutt på dette tullet.  

Du er herved innviet i Jones-familiens hemmelighet: Ingen av dem er i slekt med hverandre. I stedet jobber de i samme firma, et noe mystisk markedsføringsbyrå ved navn KC, som spesialiserer seg på å infiltrere velstående nabolag og overbevise de innfødte om å kjøpe produktene til KCs klienter.  

Markedsføring er som kjent en trendy vitenskap i rasende utvikling, siden jegerne alltid må være et steg foran sine stadig smartere byttedyr, det vil si oss forbrukere. Riktignok finnes det fortsatt rikelig med gammeldags «løp og kjøp»-reklame, men når utdanningsnivået i befolkningen stiger, øker også bevisstheten om markedsføring. Det er blitt en del av dannelsen for oss i den kultiverte middelklassen (ja, det gjelder deg, også) å følge med på hva markedsførerne pønsker ut i sine laboratorier og lekerom. Zeitgeist-forfattere som Malcolm Gladwell («The Tipping Point») har tjent seg rike på å popularisere magiske trylleformularer med ingredienser som «early adopters», «connectors» og «ripple effect».  

Denne avanserte geriljavirksomheten kalles «stealth marketing», markedsføring som ikke «synes». Ekspertene tenker: Disse høyt utdannete, smaksbevisste forbrukerne biter ikke på reklamen vår. I stedet virker det som om de kjøper sine statussymboler etter eget hode, delvis påvirket av hva venner, kolleger og naboer har skaffet seg. Hvor starter det hele? Jo, det finnes noen innmari selvbevisste pionerer der ute. Hva om vi betaler disse, eller vi ansetter de dyktigste av de dyktige? Når de mindre selvbevisste oppdager hva pionerene har anskaffet som del av sin misunnelsesverdige livsstil, oppstår en bølgeeffekt.  

Det er denne vitenskapen som dramatiseres i «Den perfekte familien», der familien Jones, bestående av David Duchovny, Demi Moore, Amber Heard og Ben Hollingsworth, sjarmerer sitt McMansion-nabolag i senk.  

Munnhellet «Keeping up with the Joneses» stammer fra en tegneseriestripe som startet i avisa New York World i 1916. The Joneses var naboene som hovedpersonene sammenliknet seg med. I dag er uttrykket en del av dagligtalen og den originale ideen til regissør og manusforfatter Derrick Borte er å plassere «the Joneses» i hovedrollen. Vi følger dem i deres daglige arbeid, som består i å innynde seg hos naboene og bli deres forbilder. Far blender gutta boys på golfbanen med sin swing, for ikke å snakke om en svært effektiv kølle de ikke har sett før. Mor arrangerer fester der frossen sushi og god drikke serveres og alle lurer på hvordan hun får det til. Datteren blir klassens forbilde når det gjelder klær og kosmetikk, mens sønnen har en rålekker flatskjerm.  

Som nevnt er en av årsakene til vår tids avanserte markedsføring at vi er blitt så kresne, både på grunn av velstand og dannelse. Vi lar oss ikke lure av reklamen, liksom. Vi bare lever våre autentiske liv og kjøper de tingene vi spontant får lyst på fordi vi har ganske så god smak. Den hodeløse forbruksgaloppen angår bare de andre, statusjegerne, materialistene, de overfladiske, de som ødelegger kloden og saboterer våre barns framtid. Tenk hvis alle kinesere skulle bli med på kjøret og spise frossen gourmet-sushi. Det ville blitt altfor mange frysere.  

Ikke gjør det deg lykkelig, heller. Se bare på naboparet som prøver å holde følge med The Joneses, spilt av Glenne Headly og alltid solide Gary Cole. Det blir et tøft løp, med stadige skuffelser og overbelastete kredittkort. Men hva annet kan de gjøre? Naboene er jo så kule. Duchovny gjør en mildere utgave av smart-ass-sjarmøren han spiller i «Californication». Demi Moore, som blir stadig yngre, er alle nabokoners idol og gjør en av sine beste roller. Hvem kan motstå dem?  

Det er nærliggende å lese filmen som en resesjons-liknelse over et virkelighetsfjernt USA som har gått bananas med kredittkortet —amerikanere har en egen evne til å leve over evne — men budskapet er mer tidløst enn som så. For hva er det de lengter etter, egentlig? Å lage en ren satire over vår forkastelige forbrukerkultur, er ikke særlig originalt. Filmatisk forbrukskritikk med science-fiction-smak, der man med teknologi påvirker folk til å kjøpe eller handle etter bestemte mønstre, er også gammelt nytt. Derrick Bortes vri er å vise oss hvor menneskelig det er å søke mening gjennom forbruk og status. Vi lengter etter å høre til. Vi søker det vakre. Vi vil føle at livet har mening her og nå.  

«Den perfekte familien» er en film som bugner over av ideer. Og selv om den prøver å ta det menneskelige på alvor, er den dynket i ironi. Små og større ironier slanger seg rundt i fortellingen. Blant annet viser det seg å være stadig mer vanskelig å leve et falskt liv i et «ekte» nabolag som filmen tar for å være falskt. Ting skjer. Datteren forelsker seg. Følelser oppstår mellom mann og kone. Sønnen er sine hemmeligheter.  

Det falske og det «ekte» glir over i hverandre: En kveld røyker sønnen marihuana med en venninne og babler i vei om «liksomfamilien min» som viser fram alle tingene sine for naboene. Venninnen, som ikke vet noe om familien Jones, svarer: Det høres ut som noe foreldrene mine kunne gjort.  

Jeg tar det for gitt at «Den perfekte familien», i likhet med de fleste Hollywoodfilmer, er delvis finansiert gjennom produktplassering. Her kjøres det mye Audi, det spilles golf, og det snakkes om parfyme og hårprodukter. Dermed kan vi smøre på enda et lag ironi: Hva er Audis interne begrunnelse for å sponse en forbrukersatire som dette?  

På minussiden bør det nevnes at satiren glir over i sentimentalt drama på slutten, etter hvert som familien Jones bukker under for sine menneskelige egenskaper og spillet rakner. Men det er moro så lenge falskheten varer.  

Og når de blir avslørt, har de ikke gjort noe ulovlig. De har bare påvirket sine naboer og venner til å kjøpe visse produkter. Man kan ikke arrestere alle verdens naboer, heller.

«Den perfekte familien»

4 1 6
Regi:

Derrick Borte

Orginaltittel:

«The Joneses»

Se alle anmeldelser