«Det er jo bare en salat!»

- Klokka ti på fire en sen vinterdag fikk vi telefonen vi fryktet - vårt foster hadde et alvorlig syndrom. Tilbudet om å søke abort ble presentert sammen med diagnosen.

MARERITT: Da vi ønsket å føde i Oslo, måtte jeg likevel snakke med en barnelege der. Det ble et mareritt. Den profilerte legen gav oss følelsen av at dette «misfoster» burde vært tatt bort for lengst, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Tore Meek / Scanpix
MARERITT: Da vi ønsket å føde i Oslo, måtte jeg likevel snakke med en barnelege der. Det ble et mareritt. Den profilerte legen gav oss følelsen av at dette «misfoster» burde vært tatt bort for lengst, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Tore Meek / Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

I tredje og fjerde svangerskap opplevde jeg på grunn av alder et mildt press til fosterdiagnostikk. Til slutt takket jeg ja. Også de som ikke ønsket abort satte pris på å vite, for å kunne være forberedt, sa de. Dessuten ville det være fint å vite at alt stod bra til. Det gjorde det ikke. Diagnostikken viste økt risiko for trisomi 18, et alvorlig syndrom. Informasjonen vi fikk var utelukkede negativ - ord som dødelig tilstand og uforenlig med liv ble brukt. Dette trass i at ti prosent av barna lever i mer enn ett år, de lever gode liv og gir god kontakt. Den dødelige språkbruken bidrar kun til å villede den gravide.

Klokka ti på fire en sen vinterdag fikk vi telefonen vi fryktet - vårt foster hadde full trisomi 18. Tilbudet om å søke abort ble presentert sammen med diagnosen. Verden raste sammen. Jeg klarte så vidt å takke nei, å si at det nok ikke ble aktuelt med abort. Overraskelsen var stor da genetikeren ikke ante hvordan vi nå skulle følges opp - «Alle valgte jo abort.» Jeg ble gjentatte ganger underveis spurt om jeg virkelig ønsket å bære fram. De kunne ikke fatte vårt valg, og ba oss ved flere anledninger om å revurdere. Vi ble bedt om å tenke på våre andre barn, ønsket vi å påføre dem et liv med et svært funksjonshemmet søsken?

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer