UNNSKYLDNINGER: «Arbeidsgiveren hevder at det var både rett og rimelig at den arbeidstakeren var underbetalt, fordi det «tross alt var bedre enn å være arbeidsledig»,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Tore Meek / NTB scanpix
UNNSKYLDNINGER: «Arbeidsgiveren hevder at det var både rett og rimelig at den arbeidstakeren var underbetalt, fordi det «tross alt var bedre enn å være arbeidsledig»,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Tore Meek / NTB scanpixVis mer

«Det er jo bedre enn å tigge»

Er det sosial utjevning å betale 30 kroner timen?

«Det er jo bedre at de jobber, enn at de tigger», har det den siste uka blitt sagt om rom-folket i Oslo. Lederen i Bergen FpU, Christoffer Thomsen, har blant annet uttalt at han vil at tiggere på det norske arbeidsmarkedet skal jobbe for 30 kroner timen. «God humanpolitikk» kaller han det.

Hva er den egentlige betegnelsen hvis man tilbyr en tigger fra gata å male din private bolig for 30 kroner per time? Er dette sosial dumping? Eller er det sosial utjevning, ved at vedkommende får mer enn han ville fått ved tigging?

Sosial dumping kan defineres som et samlebegrep for de tilfeller der utenlandske arbeidstakere får uakseptable lave lønns- og arbeidsvilkår, sammenliknet med hva arbeidstakere i Norge normalt får. Begrepet er mest brukt i tilfeller der utenlandske arbeidstakere har fått lønn som er mindre enn hva allmenngjorte tariffavtaler pålegger.

Begrepet relaterer seg også til kritikkverdige holdinger hos arbeidsgivere, som man i samfunnet forsøker å bekjempe. Det gjelder i hovedsak bevisst utnytting av utenlandske arbeidstakere som ikke er klar over sine rettigheter innenfor arbeidslivet, arbeidstakere som tar til takke med hva som helst, såframt det bringer inn en inntekt.

Erfaringsmessig er hovedtrekkene blant arbeidstakere som blir utsatt for sosial dumping, at dette er personer som kommer fra et land i Sentral- og Øst-Europa, gjerne fra en landsdel med høy arbeidsledighet. Språkkunnskapene kan beskrives som hovedsakelig «fingerspråk» med noen få setninger på engelsk. Disse arbeidstakerne er ofte eneforsørgere av hele familien. De er som regel i en meget presset og sårbar situasjon, og ser ingen annen utvei enn å ta det de får. De har en innbyrdes holdning om «det er alltid vanskelig i begynnelsen», og går med et håp om at det en dag skal bli bedre. De arbeider hardt, og ofte dobbelt av det som er lovlig arbeidstid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter noen harde år i det norske arbeidslivet får de sikret et økonomisk fundament for seg og familien. De lærer seg det norske samfunnets spilleregler og blir mer bevisst over sine rettigheter. De kommer etter hvert til et punkt der de stiller følgende spørsmål til arbeidsgiveren: Hvorfor får jeg ikke minstelønn? Hvorfor har jeg ikke fått overtidstillegg de siste åra? Hvorfor har ikke jeg fått utbetalt feriepenger? Det er da helvete bryter løs.

Opplevelsen av sosial dumping blir i hovedsak bare belyst fra arbeidstakers perspektiv. Det er sjelden man ser nærmere på hvordan arbeidsgiverne tenker, når de begrunner underbetaling eller arbeidsvilkår som faller inn under begrepet «sosial dumping».

Hovedtrekkene er at arbeidsgiverne ikke erkjenner at de har gjort noe som helst galt. Tvert imot er argumentene ofte at arbeidsgiveren ga den «stakkars» utenlandske arbeidsledige en jobb. I denne jobben tjente han jo dobbelt så mye som han ville ha gjort i sitt hjemland. Han ville jo selv jobbe overtid. Han ville ikke ha ferie, bare jobbe. Arbeidsgiveren ordnet også en hybel til ham. Arbeidsgiveren føler seg forrådt av arbeidstakeren som krever sin minstelønn, sitt lovpålagte overtidstillegg, sine feriepenger og sine arbeidsrettslige minimumsrettigheter. Arbeidsgiveren hevder at det var både rett og rimelig at den arbeidstakeren var underbetalt, fordi det «tross alt var bedre enn å være arbeidsledig».

Den ideelle organisasjonen Folk er Folk har i disse dager gått ut med en arbeidsformidlingstjeneste til romfolket. Nordmenn har åpnet øynene for denne tjenesten og tatt kontakt med organisasjonen for å få utført blant annet malingsarbeid og renholdsoppdrag. Det er derimot ingen som har nevnt den allmenngjorte tariffavtalen for byggebransjen som sier at arbeidstakere uten bransjeerfaring skal ha en timelønn på kr 152 kroner, mens renholdere i renholdsbransjen skal ha kr 156,86 kroner per time. Det kan reises spørsmål ved hva slags lønnsnivå organisasjonens kunder har tenkt å legge seg på. Vil det bli 30 kroner per time, fordi «det er jo bedre enn å tigge», eller blir det minstelønn i samsvar med allmenngjorte tariffavtaler?

Ifølge nettsida til Folk er Folk, sender de faktura for oppdrag over 4000 kroner. Det betyr at rom-folket utfører arbeid i organisasjonens tjeneste, og virksomheten kan karakteriseres som «utleie av arbeidskraft». Utgangspunktet er at personene blir å regne som arbeidstakere hos organisasjonen. De skal da registreres i arbeidstakerregisteret, ha arbeidskontrakt, minstelønn etter tariffavtale og feriepenger. Det skal trekkes skatt og betales arbeidsgiveravgift. Det er ikke bare å sende faktura, for så utbetale penger kontant, slik man tilsynelatende får inntrykk av fra nettsida.

Når det gjelder sosial dumping har vi alle et felles moralsk ansvar. Spørsmålet er hvem som er nærmest til å påta seg dette ansvaret, slik at vi sikrer en etterlevelse av allmenngjort tarifflønn, satt av de norske styresmaktene: Er den veletablerte norske arbeidsgiveren, eller den utenlandske arbeidstakeren?

I 2004, da EU fikk ti nye medlemsland, oppsto det et uttrykk blant befolkningen i Oslo området, om at det «bare er å hente en polakk på Bogstad-camping» hvis du skal male huset billig. Historien ser ut til å gjenta seg, og nå er det kanskje romfolket på «Årvoll-camping» som står for tur.

Dersom man ignorerer problemstillingen i dag, er en ting sikkert: Om noen år, når også denne folkegruppen har fått et fundament i det norske samfunnet, er det juristene og domstolene som får mye å gjøre.

Følg oss på Twitter