LITT ELDRE UNGPIKEIDOLER: Tre av gutta har kanskje anlagt ansiktshår siden sist, men det er fortsatt den gutteaktige sjarmen som definerer One Direction - også på plate. F.v. Liam Payne, Zayn Malik, Niall Horan, Louis Tomlinson og Harry Styles. Foto: Sony Music.
LITT ELDRE UNGPIKEIDOLER: Tre av gutta har kanskje anlagt ansiktshår siden sist, men det er fortsatt den gutteaktige sjarmen som definerer One Direction - også på plate. F.v. Liam Payne, Zayn Malik, Niall Horan, Louis Tomlinson og Harry Styles. Foto: Sony Music.Vis mer

Det er kanskje ikke stor kunst, men det er aldeles ikke verst pop

På tredjeplata er One Direction best når de tøyer konvensjonene mest.

ALBUM: Det gjelder som kjent å smi mens jernet er varmt, og i sitt fjerde leveår er nå det enormt populære, britisk-irske ny-boybandet One Direction klare med sitt tredje album på like mange år.

Konseptet — fem syngende, unge gutter med tindrende øyne, velstelt hår og generelt fotovennlige fjes — er velkjent; effekten på bankende ungpikehjerter likeså.

Likevel er ikke One Direction helt et boyband som de vi hadde på 90- og det tidlige 2000-tallet — først og fremst på grunn av hvordan de høres ut. Visst vet de å klemme ut en smektende kraftballade, her representert blant annet ved ikke uefne «You & I» og «The Story Of My Life». Men tross manglende håndtering av instrumenter henter One Direction like mye fra rocken som fra programmert popmusikk

Breiale riff
Ikke minst på denne plata. Tittelsporet ligger for eksempel med sitt breiale fuzzriff, kontante allsangrefreng og en dobbel gitarlinje rundt krysningspunktet mellom Weezer og Kiss, mens classic rock-elementene gjør «Little Black Dress» til et riktig hyggelig stopp på ferden.

«Midnight Memories»

One Direction

4 1 6
Plateselskap:

(Syco Music / Sony Music)

Se alle anmeldelser

Det er også tydelig at indie-estetikkens stadig mer polerte gjennomslag ikke har gått upåaktet hen. Helt i tråd med gruppas gjennomført lystige og energiske musikalske lynne, plukkes «plystring og klapping»-stilen opp i spretne «Happily», som bør ha gode sjanser til å bli en framtidig konsertfavoritt.

På låtskriversiden har gutta (i hovedsak Louis Tomlinson og Liam Payne) jobbet tett med trioen Jamie Scott, John Ryan og Julian Bunetta, som de også tidligere har samarbeidet med. I tillegg dukker det opp bidragsytere fra band som OneRepublic, McFly og Snow Patrol, som gir seg utslag i noen ålreit effektive, om ikke grenseløst spennende, klangfylte gitarballader («Something Great», Coldplay-aktige «Right Now» og «Don't Forget Where You Belong»).
Stram pop
Ellers er det også mye konvensjonelt tettskrudd 2013-pop her, basert på gitar, synth og beats, eller stram tromming. Da står og faller det på låtkvaliteten, og selv om albumets energiske førstesingel «Best Song Ever» vel var dømt til å bli en hit, er den langt fra noe høydepunkt. «Strong» får det til å fungere takket være et godt hook og en mer avslappet produksjon, til dels også kjappere «Diana».

Det er kanskje ikke stor kunst, men det er aldeles ikke verst pop.

Det er kanskje ikke stor kunst, men det er aldeles ikke verst pop