- Det er klokt å slutte nå

Ole Paus (66) er redd for å bli gammel og forfengelig.

(Dagbladet): Etter 43 år og nesten like mange utgivelser er det slutt. Ole Paus (66) har nådd pensjonsalder, og gir seg som plateartist med trippelalbumet «Avslutningen» som slippes kommende mandag. Paus og platebransjen har vokst fra hverandre, men skilles i overenstemmelse som venner.

Les Dagbladets anmeldelse her.

- Det kjennes ikke så rart som du sikkert tror, sier Paus.

- Jeg tror det er klokt å slutte nå. Bedre enn denne utgivelsen er jeg ikke, har heller ikke vært det, og kommer i alle fall ikke til å bli det. Sansene sløves med alderen, og det verste som kan skje er at man blir selvtilfreds og lite kritisk.

Mildt og vennlig redegjør Paus for forventningene til et mentalt forfall.

- Til slutt sitter forfengeligheten igjen som kongen på haugen og styrer hele skuta. Jeg gir meg før jeg kommer dit, sier han.

Sjelesørger og satiriker Paus er i stor grad slik vi har blitt vant til å se ham de siste årene. Lun, underfundig og ettertenksom.
Posisjonen som nasjonal sjelesørger ble befestet etter 22. juli, da sangen «Mitt lille land» ble en del av manges sorgprosess, og i «Hver gang vi møtes» i vinter ble han raskt en premissleverandør for tårevåte øyeblikk med sine tolkninger av de andre artistenes sanger.

Borte var den beske satirikeren fra 70- og 80-tallet som ofte balanserte på en knivsegg mellom skarpladd kritikk og injurie. Han innrømmet til og med at jo da, han var blitt mildere og mer konfliktsky med årene.

- Sa jeg det? Shit au, jeg tok vel feil igjen, humrer Paus.

For det gikk ikke an å avslutte karrieren uten et siste oppgjør.

Uredd Den første delen av «Avslutningen»-trilogien heter nettopp «Oppgjøret», og er smidd over samme lest som de satiriske skillingsvisene fra «Paus-posten» på 70-tallet.

Stoltenberg, Gahr Støre, asylpolitikken, surrogatilovgivningen, Ola Borten Moe og landets rikeste får i tur og orden så ørene flagrer.

- Du har terga på deg en del folk med visene dine tidligere. Du er ikke redd for å gjøre det igjen?

- Det hadde vært noe annet hvis jeg ikke sto for det jeg har skrevet, men det gjør jeg. Jeg tror faktisk ikke jeg er redd for noen ting lenger. Min eneste frykt er at det skal skje noe med dem jeg er glad i, sier han og fortsetter:

- Skal det være oppgjør, så skal det være oppgjør. Men jeg merker selv at det er et annet alvor i det nå. De gamle «Paus-posten»-visene var bare rabalder uten en eneste dypere tanke bak. Det ligger mer sivilisasjonskritikk i de nye visene, sier Paus.

- Ser du mørkt på din egen samtid?

- Jeg gjør i grunn det. Vi er så uendelig mye bedre enn det vi er i ferd med å gjøre oss til, sier han.

Sjelelig gjerrighet En av sangene på plata handler om den mye omtalte «Nathan-saken», der sju år gamle Nathan til slutt vant i retten og får bli i Norge.

- Det er en skam for verdens rikeste land å ha den formen for sjelelig gjerrighet overfor folk som trenger oss. At en sju år gammel gutt må stå i en rettsal med et fotoalbum for å dokumentere at han hører til her... Jeg synes det er alt for gærent.

Paus forteller at det var viktig for ham at den satiriske delen av plata skulle være en del av en større helhet.

- Med de to andre delene, «Omfavnelsen» og «Avslutningen» synes jeg det fungerer. Det er som en gammeldags cowboy-film: Først et oppgjør, så en omfavnelse og så rir man ned i solnedgangen.

Fortsetter med konserter Og det er omtrent det Paus har tenkt til å gjøre nå. Han vil fortsette å spille konserter og skrive låter for seg selv og andre, men først og fremst forsøke å være en god far for de to yngste døtrene på ti og elleve år.

- Det er det viktigste i livet mitt, helt enkelt, og jeg har ikke lagt noen større planer for framtida.

Han trekker på det, og myser en måneds tid inn i pensjonisttilværelsen.

- Nå blir det sommer, vet du. Da reiser jeg en fast rute nedover kysten i båten min og prater med folk og koser meg. Det blir helt fantastisk. Jeg må si jeg er svært takknemlig for det livet jeg får lov til å leve.