KONTROVERSIELL: Blir Sonja-debatten den eneste kunstdebatten vi får i år? Foto: Scanpix
KONTROVERSIELL: Blir Sonja-debatten den eneste kunstdebatten vi får i år? Foto: ScanpixVis mer

Det er krise for Kulturrådet at det er Dronning Sonja som er gjenstand for den største kunstdebatten vi har hatt i Norge på mange år

Når gode råd er dyre.

Kommentar

Forrige uke opplevde det offentlige Norge noe vi ikke har hatt på en god stund:

En bred offentlig kunstdebatt.

Om Dronning Sonja.

I kjølvannet av viraken rundt dronningens utstilling på Kode i Bergen, har jeg tenkt en god del på følgende: Er det dette som kommer til å være den store kunstdebatten i 2017?

Blir det dette vi får i år?

Jo da, debatten har handlet om hva slags kunst offentlige institusjoner skal og bør vise, om børs og katedral, og det er en viktig diskusjon dét, men først og fremst handler den om personer, navn og posisjoner.

Ikke om selve kunsten.

Og det fikk meg til å tenke, når debatterte vi egentlig et kunstverk sist? Når hadde vi en bred offentlig debatt om et verk, og ikke hvem som hadde laget det (Dronning Sonja) eller hvor det var plassert (22. juli-monumentet/ Bjarne Melgaards dødshus)? Når hadde vi en debatt om kunst som nådde utover leserinnlegg i lokalavisene? Når kranglet vi om kunst på Dagsrevyen?

Det er vel ikke det at norske kunstnere er konfliktskye, så hvordan kunne kunstdebatten bli så sabla vassen?

I Dagbladet lørdag skyldte kunstner Lars Cuzner på Kulturrådet.

Kulturrådet delte i 2016 ut 1,4 milliarder kroner til norsk kulturliv. Nå står det ingenting i kulturrådsloven om at institusjonens oppgave er å stimulere til debatt, men i «Strategi for Norsk kulturråd 2016» er målet tydelig formulert. Under overskriften «Mot» (som i tapperhet, altså), står det: «Kulturrådets prioriteringer skal gjøre det mulig å skape kunst gjennom eksperimentering, dristighet og fornyelse. Det skal legges til rette for at kunsten og kulturen tar opp i seg diskusjoner i samtida som kan oppleves som utfordrende i dag. Gjennom Kulturrådets tildelinger skal en uredd kunst kunne skapes og formidles. Kulturrådet skal satse på prosjekter som er utfordrende, eksperimenterende, annerledes og ukjente, og som kan ha stor fallhøyde».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er her Cuzner mener Kulturrådet feiler på alle fronter. I intervjuet langet han ut mot et system han mente var «feigt og fullt av pisspreik». Kulturrådet har blitt så livredde for kritikk, mener han, at det forplanter seg ned i tildelingene. I stedet for å satse på kunst som skaper debatt, satser de på kunst som skaper trygghetsfølelse: «Pengene går til kjedelige, dekadente utstillinger, gode kulturopplevelser, ikke til prosjekter som folk faktisk husker. Jeg tror ikke et eneste prosjekt Kulturrådet har støttet med penger faktisk blir husket. Det er penger som går rett ut av vinduet.»

Norske kunstnere tør heller ikke kritisere Kulturrådets praksis, mener Cuzner, de er for avhengige av støtten de får.

Nå er Cuzner en mann som liker debatt. I 2014 sto han, sammen med Fadlabi, bak det kontroversielle kunstprosjektet «Kongolandsbyen». Ideen var å oppføre en kopi av den ekte «Kongolandsbyen», den «menneskelige dyrehagen», der skuelystne nordmenn i 1914 kunne betale for å ta en titt på 80 senegalesere plassert bak en innhegning ved Vigelandsparken. Det ble bråk – og prosjektet er et av de få tilfellene av bred offentlig kunstdebatt vi har hatt de siste årene.

Men Cuzner er også forsmådd. Hans siste prosjekt, det tilsynelatende fantastiske «Milk pipeline» har blitt avvist av Kulturrådet. Med støtte fra Statoil og Tine skal en oljeledning «pumpe» norsk melk fra Norge til Russland. Det begynner i en melkefabrikk i Norge, rørene går gjennom Storskog, melka ender til slutt på et museum i Nizhny Novgorod, der den serveres i en melkebar.

Her kan det være mye å snakke om, norsk selvgodhet, vårt forhold til olje, bistand, flyktninger, Russland.

Men nå er spørsmålet om prosjektet i det hele tatt blir noe av.

Så Cuzner har en agenda. Men han har også sittet seks år i forskjellige utvalg i Kulturrådet, og han har et poeng: Når hadde vi egentlig en kulturrådstøttet debatt sist?

Her må faktisk noen andre på banen, for jeg sliter med å finne gode eksempler.

Cuzner har et annet poeng også: Når noen kommer med kritikk, blir den konsekvent avvist av Kulturrådet. De «går ikke inn i enkeltsaker» eller viser til at bare 1 av 4 søkere får støtte.

Igjen, dette står i grell kontrast til rådets uttalte målsettinger. I årsrapporten for 2016 står det for eksempel at «Kulturrådet har mål om å være en synlig og tydelig aktør i kunst- og kulturfeltet og i den offentlige samtalen» og at «aktiviteter som øker kunnskapen om og stimulerer til offentlig debatt omkring beslutningene som tas» prioriteres.

Den oppfatningen er de nok alene om.

Et vitalt norsk kulturliv trenger debatt. Trenger at vi diskuterer og krangler så busta fyker, diskusjon skaper engasjement blant flere enn den harde kjernen, vi trenger steile fronter og vi trenger dialog utenfor de lukkede rom.

Vi trenger å snakke om vi forvalter våre ekstremt viktige Kulturrådspenger på riktig vis.

Og den debatten må Kulturrådet selv våge å være en del av.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook