HOLDER IGJEN: Dagens regjering har strammet kraftig inn i tilgangen på skattelistene. Foto: NTB Scanpix
HOLDER IGJEN: Dagens regjering har strammet kraftig inn i tilgangen på skattelistene. Foto: NTB ScanpixVis mer

Skattelistene:

Det er kronisk norsk å søke i skattelistene. Det bør vi være stolte av

Samfunnet blir bedre av åpenhet. Så søk på skattelistene i dag, med stolthet og glede.

Kommentar

Allerede før det ble nedfelt i lov, var skattelistene i Norge åpent tilgjengelige. Helt siden midten av 1800-tallet har nordmenn kunnet sjekke sine egne skattetall, og sammenlikne dem. Hensikten var å sikre gjennomsiktighet, skape troverdighet og tillit til at skattevesenet beregnet din skatt riktig - og rettferdig i forhold til andre.

Nå, i en helt annen tid og i et ganske annet samfunn, er grunntanken den samme. Prinsipper er slitesterke. Et demokrati er fortsatt avhengig av åpenhet. Og åpenhet om økonomiske forhold er dermed helt sentralt. Det har vi skjønt bedre enn mange andre.

Mens det i andre land er straffbart å avsløre skatteopplysninger, er offentliggjøring av skattelister hjemlet i likningsloven i Norge.

Vi kan nesten si det er typisk norsk å søke i skattelistene. Nesten kronisk, uten at vi skal skamme oss over det.

For med åpenhet følger det mange fordeler. Det hindrer skatteunndragelse fra enkeltpersoner og bedrifter, og gir dermed større skatteinngang. Det kan synliggjøre urimelige inntektsforskjeller på arbeidsplasser, og faktisk stimulere utjevning.

Dessuten bidrar det til eksponering og offentlig debatt om rikdom, makt og ressursfordeling. De siste årene har lakseoppdrettseiere tronet høyt på formuetoppen. Det har nok bidratt til debatten om behov for grunnrentebeskatning på lakseoppdrett. Selskapene får enorm gevinst, basert på virksomhet i en presset og begrenset ressurs - norske fjordsystemer. Salmar-arving Gustav Magnar Witzøe framstår som en sympatisk mann, men begge beina plantet i en solid bedrift som bidrar til lokalsamfunnet. Den enorme rikdommen reiser samtidig spørsmål om formuesskatt og bransjens bidrag til statskassa.

Den vanlige innvendingen er at skattelistene uansett ikke gir det fulle bildet. Bladet Kapital mobiliserer hvert år til en journalistisk kraftanstrengelse for å lage en oversikt over landets 400 rikeste. Dette er kanskje gullstandarden, men det er ikke et argument for at skattelistene ikke bør brukes eller lukkes. Det bør heller være et argument for bedre skattelister, mer presise verktøy for offentligheten.

Prinsippene og hensikten med åpenheten er altså den samme, men offentliggjøringen skjer under helt andre teknologiske forutsetninger enn på 1800-tallet. Det var den første Stoltenberg-regjeringen som i 2001 gjorde skattetallene søkbare på internett, og Stoltenberg II-regeringen som sørget for at det fra 2011 ble strammet inn. Fra da måtte man logge seg inn på skatteetatens sider med ID-sjekk for å tilgang til listene. Det er usikkert om denne innstrammingen strengt tatt var nødvendig, men i mellomtida hadde publiseringen av skatteopplysningene dessverre fått et element av fesjå i mediene. Den tiden er over, og kommer ikke tilbake.

Men regjeringen Solberg ville stramme ytterligere inn, og sørget i 2014 for at alle søk nå etterlot spor. For å underbygge sitt argument om at åpenhet om skatteopplysninger egentlig er «snoking», og dermed suspekt, får nå den du søker om beskjed. Ikke bare at skattetallene dine er blitt undersøkt, men av hvem. Staten har institusjonalisert «sladring» om «snokingen». Det er et inngripende tiltak, og i strid med prinsippene om åpne skattelister. Når søking er forbundet med risiko, er den ikke lenger åpen.

Det høres fort svulmende ut når man snakker om åpenhet. Forsvarer man ikke bare sin egen trang til nysgjerrighet? Jo, nysgjerrige er vi vel alle sammen. Det er en menneskelig egenskap, som er lett for motstanderen å karikere. Krav om åpenhet for å tilfredsstille fornuftig nysgjerrighet blir ofte mistenkeliggjort og avfeid som invaderende og unødvendig. De som sitter på makt og informasjon, ser seg ofte tjent med ikke å dele den. Det viser seg igjen og igjen.

Motviljen mot å dele er minst like kronisk som folkets ønske om å søke. Derfor tok det lang tid å få presset myndighetene til å få i stand et åpent aksjonærregister - en oversikt over alle som har eierandeler i norske selskaper. Som har resultert i en lang rekke viktige, journalistiske avsløringer.

Til tross for dette, er åpenhet om aksjonærregisteret en kamp som ennå ikke synes å være helt over.

Erna Solberg og regjeringen ønsker på samme måte å ikke gi innsyn i sine kalendre, slik at vi kan vite hvilke personer som øver innflytelse på myndighetene, under påskudd om at det er «overvåkning».

Å gå med på at søk i skattelister egentlig er noe ufint som det må sladres om, er dermed å akseptere et ødeleggende premiss.

Samfunnet blir bedre av åpenhet. Så søk på skattelistene i dag, med stolthet og glede.