PRISVINNERE, KRITIKERFAVORITTER OG BESTSELGERE: Monica Isakstuen og Åsne Seierstad er blant de kvinnelige forfatterne som har preget bokhøsten, her med kronprinsesse Mette-Marit under utdelingen av Brageprisen, som de to vant i hver sin kategori. Foto: Vidar Ruud / NTB Scanpix.
PRISVINNERE, KRITIKERFAVORITTER OG BESTSELGERE: Monica Isakstuen og Åsne Seierstad er blant de kvinnelige forfatterne som har preget bokhøsten, her med kronprinsesse Mette-Marit under utdelingen av Brageprisen, som de to vant i hver sin kategori. Foto: Vidar Ruud / NTB Scanpix.Vis mer

Det er kvinners historier vi har snakket om

«Kvinnelitteratur» har vært et nedlatende begrep. Men denne bokhøsten har vært dominert av kvinnelige forfattere.

Kommentar

Et hvitglødende arveoppgjør, der en incesthistorie kommer opp i dagen. En radikaliseringsprosess som fører til at to jenter forlater Bærum til fordel for krigens Syria. En bredt anlagt saga om et tautrekkende vennskap kvinner imellom. Denne høsten har bøkene til Vigdis Hjorth, Åsne Seierstad og Elena Ferrante vært store samtaletemaer. De topper en sesong som så Brageprisen gå til Monica Isakstuen og inneholdt gjennombruddene til Marie Aubert og Nina Lykke. Med andre ord: Bokhøsten har vært dominert av kvinners fortellinger.

Ordet «kvinnelitteratur» har i mange tiår vært brukt litt nedlatende. Historiene som tok utgangspunkt i relasjoner og de nære ting, som ofte ble ført i pennen av kvinner, ble sett på som trivielle.

I nyere norsk litteratur har det riktignok vært en parade av sønners oppgjør med en fjern seksti- eller syttitallsfar, som er å finne hos Per Petterson, Tore Renberg, Nikolai Frobenius og Karl Ove Knausgård, for å nevne noen. Men der farsfortellingene bestandig har kunnet ha en aura av urmyte, delvis fordi de har foregått på større arenaer og også handlet om fag og karriere, har historiene om mor kunnet bli oppfattet som salmer fra kjøkkenet - av den enkle grunn at mødrene lenge var henvist til mindre arenaer. Både forfattere og lesere har grunn til å være takknemlige overfor banebryterne på seksti- og syttitallet, som Bjørg Vik, som insisterte på at slike historier var relevante og litterære og inngikk i en større politisk og psykologisk diskusjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Høstens mest omtalte bøker er også manifestasjoner av at det private i høyeste grad er politisk. Ut av historiene om et seksuelt overgrep i barndommen, eller om Sadiq-søstrenes romantiske svermerier for religiøse bad boys, springer store debatter om hvordan samfunnet håndterer seksuelle overgrep og vanskelige integreringsknuter, for ikke å snakke om den intense diskusjonen om forfatternes ansvar overfor levende modeller. Det private er heller ikke interessant først og fremst som prisme for samfunnsspørsmålene, men som noe som igjen belyses og formes av de overordnede spørsmålene.

Særlig den globale suksessen til Elena Ferrantes Napoli-kvartet kan forstås som en seier for et fortellerståsted som må kunne beskrives som svært feminint, i sin årvåkne oppmerksomhet mot de sosiale og psykologiske prosessene i et folksomt nærmiljø, og den akutte bevisstheten på kvinners muligheter og begrensninger for å kunne skape sine egne liv. Det er et perspektiv som både er utpreget kvinnelig og utvilsomt universelt.

Anerkjennelsen av Ferrante vitner om en litterær modningsprosess. Men samtidig som salgslistene og kritikerkåringene toppes av kvinnelige forfattere, har ordet «kvinnelitteratur» fått en ny betydning. Nå brukes det mest om kjønnet samlebåndslitteratur; underlødighetene med titler i løkkeskrift og bilder av kjoleflagrende kvinnesilhuetter på forsiden. Igjen, men på en ny måte, er det et ord som brukes ovenfra og ned.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook