Knut Olav Åmås adresserer et viktig problem i Aftenposten forrige helg, nemlig boligmarkedets usunne utvikling. Når prisene i noen strøk er galopperende, forsterker det forskjeller mellom folk.
Det skaper også ensartede boområder og gjør det «nesten umulig» for «unge, enslige og alle med mindre kjøpekraft» å skaffe seg en god bolig i sentrale strøk. Myndighetene må derfor, ifølge Åmås’, tilby gode boliger for mange fler, slik de gjør i byer som Wien, Hamburg og Zürich.
Det er lett å si seg enig i både Åmås’ beskrivelse av utviklingen og hans foreslåtte medisin. Åmås tilslører imidlertid realitetene når han legger skylda på manglende boligpolitikk og «det rent kommersielle markedet».
Sannheten er at vi holder oss med en boligpolitikk som koster flere titalls milliarder av kroner, noe Kjetil Rolness beskrev godt i Aftenposten i begynnelsen av måneden. De mange subsidiene er ikke bare en svært dyr boligpolitikk, de forsterker også mange av de problemene Åmås tilskriver markedet.
Subsidiene er ment å hjelpe de som trenger det inn på boligmarkedet, men innebærer i realiteten store overføringer til de rikeste. De er også med på å øke boligprisene og gjør det dermed vanskeligere å komme inn på boligmarkedet for dem med få oppsparte midler.
Jeg har tidligere beskrevet min erfaring som boligkjøper. Da boligmarkedet var på sitt varmeste mottok jeg råd om å kjøpe en så dyr bolig som banken ville tillate, siden bolig er det spareproduktet som de siste tiårene har gitt størst avkastning med liten risiko. Subsidiene forklarer en stor del av dette, og har en økonomisk så vel som en symbolsk side.
Det starter tidlig. Sparing i BSU gir skattefordeler. Når det kommer til boligkjøp, så peker alle insentiver i retning av større og bedre. Jo mer lån, jo større rentefradrag. Jo større bolig, jo større sjanse for å kunne leie ut deler av boligen skattefritt. Fravær av gevinstbeskatning gir grunn til å investere i litt større bolig fremfor aksjer.
I tillegg kan en nyte godt av å bo i en fin leilighet som gir status i omgangskretsen. Det er lett å forstå at folk låner til pipa.
Denne dynamikken kan til en viss grad dempes ved å legge til rette for at flere boliger bygges og gjøres tilgjengelig for alle, slik Åmås tar til orde for, men det løser ikke problemet.
Problemet med de fleste løsninger på boligpolitikken som forsøker å tilby alternativer til «det rent kommersielle markedet», som økt utbygging av kommunale leiligheter eller en egen «sosial boligsektor», hvor en kan kjøpe bolig til under markedspris i bytte mot at en heller ikke får fortjeneste på den, er at en lett ender med å skape to boligmarkeder.
De som starter ut i den kommunale delen av boligmarkedet hvor prisveksten skal holdes lav, vil slite med å komme seg inn i den større, uregulerte delen av boligmarkedet, hvor prisveksten er høyere.
Det vi trenger er først og fremst en skattepolitikk for boliger som tar høyde for at bolig ikke er som andre goder. Hvis vi kjøper bolig i et område som stiger i popularitet, vil verdien på boligen stige uten at vi løfter en finger, og de som har de dyreste boligene vil som oftest tjene mest. Det skaper forskjeller mellom by og land, populære strøk og upopulære strøk, de som eier og de som leier.
Når vi ikke skattlegger verdistigningen som skyldes at noen områder blir mer populære, privatiserer vi i realiteten verdier som fellesskapet skaper. Slik trenger det ikke være. Med en eiendomsskatt eller en solid gevinstbeskatning vil verdiene gå tilbake til fellesskapet, samtidig som det vil redusere den forventede avkastningen ved boligeierskap.
Det vil gjøre det mindre lønnsomt å hive mer penger inn i bolig, noe som vil redusere verdien på boliger, og gjøre det enklere for flere å komme inn på boligmarkedet. Før vi har stukket hull på boligbobla, er det vanskelig å avgjøre hva som er folks reelle behov for bolig. Først når vi har gjort det kan vi vurdere hvor mye innsats som bør til fra myndighetenes side for å legge til rette for offentlig boligbygging.
