Knut Olav Åmås adresserer et viktig problem i Aftenposten forrige helg, nemlig boligmarkedets usunne utvikling. Når prisene i noen strøk er galopperende, forsterker det forskjeller mellom folk.

Det skaper også ensartede boområder og gjør det «nesten umulig» for «unge, enslige og alle med mindre kjøpekraft» å skaffe seg en god bolig i sentrale strøk. Myndighetene må derfor, ifølge Åmås’, tilby gode boliger for mange fler, slik de gjør i byer som Wien, Hamburg og Zürich.

Det er lett å si seg enig i både Åmås’ beskrivelse av utviklingen og hans foreslåtte medisin. Åmås tilslører imidlertid realitetene når han legger skylda på manglende boligpolitikk og «det rent kommersielle markedet».

Sannheten er at vi holder oss med en boligpolitikk som koster flere titalls milliarder av kroner, noe Kjetil Rolness beskrev godt i Aftenposten i begynnelsen av måneden. De mange subsidiene er ikke bare en svært dyr boligpolitikk, de forsterker også mange av de problemene Åmås tilskriver markedet.

Subsidiene er ment å hjelpe de som trenger det inn på boligmarkedet, men innebærer i realiteten store overføringer til de rikeste. De er også med på å øke boligprisene og gjør det dermed vanskeligere å komme inn på boligmarkedet for dem med få oppsparte midler.