- REAL-LIFE MORGAN KANE: Bent Sæther skriver om Motörhead-frontfiguren Ian «Lemmy» Kilmister som ble 70 år gammel. Foto: Aftonbladet / NTB Scanpix
- REAL-LIFE MORGAN KANE: Bent Sæther skriver om Motörhead-frontfiguren Ian «Lemmy» Kilmister som ble 70 år gammel. Foto: Aftonbladet / NTB ScanpixVis mer

Det er litt som da Erik Bye ga seg. Hvem kan vi stole på nå?

Motorpsychos Bent Sæther skriver om «Lemmy»-dødsfallet.

Den kuleste lyden i verden er lyden av Lemmys bass. Ingenting serverer det samme adrenalin-kicket som den lyden.  

Noe kommer nære: i musikk har Summertime Blues med Eddie Cochran noe av den samme greia. Eller My Generation med The Who. Det har de fire Rolls-Royce Merlin motorene i en Avro Lancaster også. Parrer du 40-talls luftfarts hi-tech med 50-, og 60-talls analog pop-kultur får du m.a.o. tidenes gromlyd: noe som redefinerte et hel instrument for oss som vokste opp og ble bevisste musikalske vesner med Motorhead på stereoen på gutterommet på slutten av 70-tallet.  

For det Lemmy drev med var noe annet.  

Lyden av Lemmy er et mellomtonevræl av en annen verden, en bass som ikke bare er bass, men som er noe eget, noe mye tøffere enn alt annet og som handler om mye mer enn bare frekvenser og god lyd: lyden av Lemmy handler vel så mye om «attitude» som noe annet, den er en forlengst ikonisk urkraft som ikke kan fornektes.  

OK, dette er dypnerding og fanboy minutiae, jeg vet, men den bassen... Altså - den er noe eget noe som fungerer som noe mer enn et harmonisk senter i musikken, slik for eksempel Duck Dunn definerte bassens rolle med The MGs. Mer gitar liksom, men ikke helt gitar heller, hvertfall ikke som flashy fingergym og ekstremsport slik for eksempel Ritchie Blackmore definerte gitaren i Deep Purple. Nei, Lemmys bass er noe midt imellom, noe som både forankrer og driver, som er både limet og motoren i musikken, og som funker uansett hvem han spiller med eller i hvilken forfatning de er. Hør for eksempel på Hawkwinds «Space Ritual» fra 1973: Seks musikalske noviser på syre med en slags fiks idé, og så Lemmy da. Lemmy, som limer det hele sammen og får det til å funke som musikk også. Eller i en av de mange Motorhead-besetningene. For kjennere har de alle egne kvaliteter, og alle har favoritt-perioder, men ingen klager noen sinne over det Lemmy leverer - det bare funker det. Uansett.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når Keef skal forklare hvorfor Charlie Watts er verdens beste trommis, snakker han bestandig om hvordan Charlie ligger i the sweet spot, der sving shuffle møter streite åttendeler og den ultimate rocke-lomma befinner seg. Lemmy er på mange måter bassens Charlie Watts, med en unik sving som tangerer Charlie og en drive og en lyd som for oss hardrock-bassister er the sweet spot definert. Verdens beste hardrockbassist, garantert.  

Men altså midt i mellom, slik også Motorhead var det: en egen greie på siden av de definerte båsene. For Motorhead var aldri helt metal, men de var definitivt noe mer enn bare ...rock også. Og det var der de trivdes tror jeg, fordi Lemmy på mange måter definerte rock som noe som handlet vel så mye en innstilling til livet som om noe konkret musikalsk. Han var til det siste for mange av oss selve definisjonen på hva en Rocker skal være: en slags vaskeekte, real-life Morgan Kane, en outlaw med sitt eget æreskodeks og sin egen stolthet, på siden og utenfor alle moter og trender og svingninger i den kyniske bransjen han befant seg, på sin egen trip med livet som innsats. Hele veien inn i solnedgangen. Han kledde seg som en Hugo Boss-designet offiser og oppførte seg som en Gentleman, og er for flere generasjoner rockere en hedersmann og et godt gammeldags forbilde. Kanskje den siste som aldri gikk kommærs eller ble ironisk. Hel ved.  

Det er litt som da Erik Bye ga seg. Hvem kan vi stole på nå?

Instagram Følg @dagbladet.no på Instagram