Det er litt som da Erik Bye ga seg. Hvem kan vi stole på nå?

Motorpsychos Bent Sæther skriver om «Lemmy»-dødsfallet.

- REAL-LIFE MORGAN KANE: Bent Sæther skriver om Motörhead-frontfiguren Ian «Lemmy» Kilmister som ble 70 år gammel. Foto: Aftonbladet / NTB Scanpix
- REAL-LIFE MORGAN KANE: Bent Sæther skriver om Motörhead-frontfiguren Ian «Lemmy» Kilmister som ble 70 år gammel. Foto: Aftonbladet / NTB Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Den kuleste lyden i verden er lyden av Lemmys bass. Ingenting serverer det samme adrenalin-kicket som den lyden.  

Noe kommer nære: i musikk har Summertime Blues med Eddie Cochran noe av den samme greia. Eller My Generation med The Who. Det har de fire Rolls-Royce Merlin motorene i en Avro Lancaster også. Parrer du 40-talls luftfarts hi-tech med 50-, og 60-talls analog pop-kultur får du m.a.o. tidenes gromlyd: noe som redefinerte et hel instrument for oss som vokste opp og ble bevisste musikalske vesner med Motorhead på stereoen på gutterommet på slutten av 70-tallet.  

For det Lemmy drev med var noe annet.  

Lyden av Lemmy er et mellomtonevræl av en annen verden, en bass som ikke bare er bass, men som er noe eget, noe mye tøffere enn alt annet og som handler om mye mer enn bare frekvenser og god lyd: lyden av Lemmy handler vel så mye om «attitude» som noe annet, den er en forlengst ikonisk urkraft som ikke kan fornektes.  

OK, dette er dypnerding og fanboy minutiae, jeg vet, men den bassen... Altså - den er noe eget noe som fungerer som noe mer enn et harmonisk senter i musikken, slik for eksempel Duck Dunn definerte bassens rolle med The MGs. Mer gitar liksom, men ikke helt gitar heller, hvertfall ikke som flashy fingergym og ekstremsport slik for eksempel Ritchie Blackmore definerte gitaren i Deep Purple. Nei, Lemmys bass er noe midt imellom, noe som både forankrer og driver, som er både limet og motoren i musikken, og som funker uansett hvem han spiller med eller i hvilken forfatning de er. Hør for eksempel på Hawkwinds «Space Ritual» fra 1973: Seks musikalske noviser på syre med en slags fiks idé, og så Lemmy da. Lemmy, som limer det hele sammen og får det til å funke som musikk også. Eller i en av de mange Motorhead-besetningene. For kjennere har de alle egne kvaliteter, og alle har favoritt-perioder, men ingen klager noen sinne over det Lemmy leverer - det bare funker det. Uansett.  

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer