ALENE I SORGEN: Jeg må høre at det er min skyld at mamma/pappa ikke klarer å slutte å ruse seg fordi barnevernet hentet meg. Jeg lurer på om mamma/pappa får hjelp, det hadde vært greit å vite. Før var jeg den som tok meg av alt hjemme, skriver artikkelforfatteren. Foto: Scanpix
ALENE I SORGEN: Jeg må høre at det er min skyld at mamma/pappa ikke klarer å slutte å ruse seg fordi barnevernet hentet meg. Jeg lurer på om mamma/pappa får hjelp, det hadde vært greit å vite. Før var jeg den som tok meg av alt hjemme, skriver artikkelforfatteren. Foto: ScanpixVis mer

Det er meg det handler om

Jeg er barnet som kommer på skolen med blåmerker. Som opplever at voksne såkalte tillitspersoner sniker seg inn på rommet om natta. Barnet som flytter sin smerte ved å lage dype sår på armen.

Debattinnlegg

Kjære «Barnevernsmamma», «Kristin i barnevernstjenesten», «Fosterpappa» og Solveig Horne. Nå har debatten gått en stund om hvordan dere føler dere, om skammen og fortvilelsen, om empatien og arbeidspress, om arbeidsforhold og omveltning.

Dere har alle glemt noe eller noen, den aller viktigste oppe i hele denne situasjonen, nemlig meg! Jeg representerer alle de barna som blir hentet midt på natten hjemme hos mamma eller pappa. Barnevernet har fått den 5. bekymringsmeldingen fra naboer, skole eller barnehage, barnet har det ikke bra hjemme og nå bestemmer de seg for å gjøre noe … Endelig! Jeg lever med andres avgjørelser rundt mitt liv. Jeg er ett av de barna - jeg er et barnevernsbarn.

Barnet som kommer på skolen med blåmerker som ikke kan forklares. Barnet som sovner på skolen fordi h*n har sittet oppe hele natten for å vente på at mamma/pappa skal sovne. Etterpå rydder h*n opp flasker, medisiner, og passer på at sigarettene ikke startere en brann.

Barnet som er utslitt av all kranglingen og slåssingen hjemme.

Barnet som opplever at voksne såkalte tillitspersoner sniker seg inn på rommet om natta for å ta på de private stedene.

Barnet som blir så stille og usynlig fordi mamma/pappa bare sover og er så sliten og da må vi la h*n hvile ellers blir det bare gråting.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Barnet som bråker ekstra mye på skolen, eller tuller og skøyer i håp om at noen skal spørre om hvorfor?

Barnet som flytter sin smerte ved å lage dype sår på armen.

Barnet som igjen har glemt matpakke fordi det faktisk ikke er mat hjemme.

Barnet som prøver å si noe til deg; - Jeg vil bli sett!

Jeg lever med skammen av å være barnevernsbarn, og opplever at de andre barna og voksne ser rart på meg og snakker om meg. Når jeg kommer inn i rommet blir det ubehagelig stille. Jeg har ALDRI bedt om dette, og jeg trenger sårt hjelp til å komme videre i livet og ikke forbli i fortiden. Jeg ønsker å se fremover, ha fremtidsplaner uten at jeg hele tiden skal bli påminnet min fortid. Jeg trenger noen som tror på meg og mine evner, kunnskap og ikke minst lytter til mine erfaringer.

Jeg lever med at barnevernets saksbehandlere ikke har tid til å faktisk se og høre på meg fordi saksbehandleren har 15 andre barn de skal ivareta. Ingen spør meg hva jeg egentlig ønsker og hvis de spør kan de jo uansett ikke hjelpe. Kommunen har ikke ressurser uansett. Så tilslutt merker jeg at saksbehandleren slutter å spørre og vise interesse for meg, og jeg må gjentatte ganger fortelle min historie til nye mennesker som vil hjelpe meg. Jeg får min 5. saksbehandler, og blir sett på som vanskelig når jeg har lukket meg!

Jeg kan ikke alltid fortelle fosterforeldrene mine hvor smerten min kommer fra fordi det er så vanskelig å forstå det selv og jeg blir forvirret. De kan ikke alltid svare på hvor lenge jeg får bo her, fordi mamma og pappa hvert år kan prøve å få meg tilbake. Jeg ser deres fortvilelse når de prøver å hjelpe meg og ikke forstår meg. Jeg vil ikke prate fordi det er så vanskelig å uttrykke ord, og det jeg har med meg er å si ting med spytting, roping, banning, slag og å kaste ting rundt meg. Jeg gjør ikke dette fordi jeg vil, men fordi det er det jeg kan. Jeg skjønner når det nærmer seg slutten på denne plasseringen og ny flytting. Fosterforeldrene mine takler ikke dette mer, det går utover deres biologiske barn. Kanskje har de ikke økonomi lengre fordi kommunene ikke dekker utgiftene fordi jeg er så dyr å ha i hus. Jeg ønsker at min fosterfamilie skal få feriepenger, sykepenger og pensjonsavtale, skulle bare ønske jeg kunne gitt deg det, for da hadde jeg kanskje fått bli her?

Jeg må leve med å se mine biologiske foreldre 2 ganger i året, og vet dere hva? Det er ikke engang slik at jeg kanskje ønsker samværet! Men de har krav på å se meg enda jeg prøver å si nei. Jeg må høre på at de hele tiden lover at «når» jeg kommer hjem skal alt blir mye bedre. Jeg må høre at det er min skyld at mamma/pappa ikke klarer å slutte å ruse seg fordi barnevernet hentet meg. Jeg lurer på om mamma/pappa får hjelp, det hadde vært greit å vite. Før var jeg den som tok meg av alt hjemme.

Dere prater og prater, men dere glemmer meg igjen. Jeg er bare et barn, og jeg hadde ingen valg. Dere voksne valgte min skjebne. Det var ingen som spurte meg. Men det er jeg som har hovedrollen, så se meg og spør meg. Jeg har en egen stemme - Jeg er barnets stemme!

Jeg ønsker et liv med muligheter på lik linje med andre barn der trygghet, stabilitet, aktiviteter og fritid med mening, utdanning, jobb og ikke minst hjelp til å klare å nå disse målene er hovedingrediensene. Jeg trenger god hjelp til å takle de opplevelsene jeg har med meg. Gi meg et behandlings- og hjelpetilbud som er der når jeg trenger å bearbeide mine opplevelser. Jeg vet ikke når, men det vil være en trygghet for meg å vite at hjelpen er der når jeg trenger den, kanskje nå, kanskje når jeg blir 30 år.

Det er nok trist og flaut å være «Barnevernsmamma», en mamma uten barnet. Tungt er det nok å være «Saksbehandler Kristin», krevende å være «Fosterpappa Egil», og Solveig Horne du har faktisk makten og mulighetene til å gjøre endringene jeg trenger for å kunne få et godt liv.

Dagbladet kjenner artikkelforfatterens identitet.