Det er fordi antisemittismen gjør oss usiviliserte. Likegyldigheten dreper oss.
Fredsprisvinner Martin Luther King jr. Har sagt: «In the end we will remember not the words of our enemies, but the silence of our friends».
Man kan godt dele de likegyldige inn i to kategorier; de bevisst likegyldige og de bevisstløse. Uansett hvilken kategori man befinner seg i, er de likegyldige nødvendige bidragsytere til trakassering av enkeltpersoner eller grupper. De likegyldige er ofte den tause majoriteten. Sivilt mot, eller rett og slett mot, er nødvendig for å komme ut av likegyldig-gruppen.
Han kalte meg iallfall ikke neger, bare fitte
På den internasjonale Holocaustdagen 27. januar markerte man at det var 75 år siden frigjøringen av Auschwitz. Man gjentok forsettet om Aldri igjen og forpliktelsen om å huske. Forpliktelsen om ikke å glemme det industrielle folkemord på Europas jøder, oppfyller man ved å undervise hver generasjon. Forsettet om Aldri igjen, innfrir man ved å bekjempe antisemittisme på daglig basis. Hver gang den dukker opp. Dette betinger at man ser det og gjenkjenner det.
Det kan imidlertid virke som om det norske samfunnet har en blind flekk for antisemittisme. Dette inkluderer en tilbøyelighet til å bortforklare antisemittisme.
Samfunnets likegyldighet overfor antisemittisme inkluderer bagatellisering. Det er liksom ikke viktig nok. Ikke så farlig. For ikke å gå for langt tilbake i historien kan vi starte med 1933. I januar 1933 ble Adolf Hitler rikskansler. 1. april 1933 gjennomfører det nazistiske regimet en landsomfattende boikott av jødiske forretninger. I en lederartikkel 4. april 1933 skriver Aftenposten:
Henges ut som antisemitt
«Det kan ikke være tvil om at tyskernes aksjon mot jødene i disse dager, skaper en forsterket jødesympati ute i verden, som disse Israels sønner neppe fortjener. Imidlertid mangler vi her i landet forutsetninger for å kunne dømme rettferdig om aksjonen mot jødene. Vi vet ikke noe om i hvilken utstrekning det tyske folks lidelser skyldes jødenes metoder og mentalitet.»
Avisa er apologetisk overfor tyskernes overgrep og advarer mot sympati med ofrene.
På slutten av 1930-tallet sa Norge nei til 300 jødiske leger som ville flykte fra Tyskland. Jødene ble av norske myndigheter ikke ansett som politiske flyktninger. Situasjonen med legene var tema på en utenriksministerkonferanse i Helsinki i 1939. Etter denne skrev Aftenposten:«Allerede det faktum at en person er flyktning, viser at han av en eller annen grunn ikke har tilpasset sig slik efter sitt hjemland at han har kunnet bli.»
I USA kan pengeprat fort bli oppfattet som jødehat
Etter krigen kom rettsoppgjøret som man kan si mye om. Mitt anliggende i denne sammenhengen er hvor lite vekt man tilla overgrep mot jødene i landssvikoppgjøret. De to grenselosene som ranet og drepte ekteparet Feldmann, i stedet for å transportere dem i trygghet, ble frikjent for drapene.
Politiinspektør Knut Rød var ansvarlig for arrestasjonen av jødene som ble deportert fra Norge. Han ble frifunnet av to Lagmannsretter. Frifinnelsen av Rød er omtalt som det absolutte nullpunkt i norsk rettshistorie. Knut Rød ble gjeninnsatt i sin stilling i politiet.
Om vi går til vår egen tid er det flere eksempler på at man ikke ser, ikke gjenkjenner, eller bagatelliserer antisemittisme i det offentlige rom.
Tyske jøder advares mot å bruke kippa
Den famøse høyesterettsdommen fra 2002, der Terje Sjølie ble frifunnet for antisemittisk hets, var ikke Høyesteretts stolteste øyeblikk. Sjølie sa bl.a.: « … hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom, og erstatter det med umoral og unorske tanker». Dommen ble innklaget til FN, som i 2005 ba Norge gjøre tiltak for å sikre at slike antisemittiske uttalelser ikke var beskyttet av norsk lov.
I 2006 ble synagogen i Oslo beskutt etter grundig overvåking og planlegging. Heldigvis kom ingen til skade, men det var bare centimeter om å gjøre. Arfan Bhatti ble ikke dømt for terror, men skadeverk på bygning. Dette opprørte det jødiske samfunn. Det burde ha opprørt storsamfunnet også.
Rant over etter Hitler-utspill - meldte seg ut av Frp etter 32 år
I 2013 publiserer Dagbladet en tegneseriestripe av en baby som blir torturert så blodet spruter. Hele den jødiske verden leste den som blodanklagen. Avisa ble innklaget til PFU, men fikk medhold.
I 2018 publiserte Dagbladet en ny antisemittisk Graff-karikatur (den 4. i rekken). Denne gangen var det statsminister Netanyahu med en kropp som et hakekors. Igjen ble avisa «frikjent» av PFU.
Det går en grense, som ikke alltid er like tydelig og åpenbar, der kritikk av israelsk politikk og israelske ledere går over i antisemittisme og antipati for jøder. Én slik grense er nazismen og sammenlikninger av Israel med Nazi-Tyskland. Jeg har ikke sett Graff nazistemple noen annen politisk leder enn jødiske ledere.
I 2018 ble artisten Kaveh anmeldt for å ha kommet med uttalelser som «fuck jøder» og «fuck jøder, de er så korrupte». Riksadvokaten valgte ikke å prosedere.
I 2019 krevde det en voldsom kamp å hindre at en person som sprer rabiat, konspiratorisk antisemittisme, skulle være en velkommen gjest under Arendalsuka.
I 2019 publiserte NRK en sketsj som det jødiske samfunn, både i Norge og utlandet, oppfattet som antisemittisk. Det gjorde ikke NRK og heller ikke PFU.
I dag går de tre hovedkategoriene av antisemittisme hånd i hånd;
1. Antijudaismen, der jødene blir anklaget for å være gudsmordere, fortegnelsene av øye for øye som «gammeltestamentlig» hevnlære.
2. Antisemittismen, det rasistiske jødehatet. Konspirasjonsteoriene om jødisk makt.
Antisemittismen er noe vi lever med
3. Den politiske antisemittismen; Demonisering og de-legitimering av den jødiske nasjonalstaten. Fremst i denne demoniseringen er å sammenlikne Israel med Nazi-Tyskland og sionisme med nazisme. Og nei, det er slett ikke antisemittisk å kritisere Israel for både politikk og krigføring.
Skal vi innfri forsettet om Never Again, må samfunnet bekjempe antisemittismen kontinuerlig. Det er blitt sagt av både statsråder og statsminister; det er ikke jødenes ansvar å bekjempe antisemittismen, men storsamfunnets. For å bekjempe antisemittismen må vi først riste av oss berøringsangsten for begrepet. Og vi må huske på hvorfor vi må bekjempe antisemittismen. Det er IKKE fordi det er synd på jødene. Den gjør oss usiviliserte.
Antisemittismen har noen kjennetegn. I tillegg til den eviglange historien og de ulike forkledningene, så krever den ikke jødisk tilstedeværelse. Vi hadde fordommer mot jøder i Norge lenge før vi hadde jøder i landet. Og vi har jødehat i land som er helt fri for jøder i dag.
