VALGSPILL: Vil jeg virkelig være en del av denne bølgen av fordumming, forenkling, personangrep og spill? skriver artikkelforfatter. På bildet er Une Bastholm (MDG), Kari Elisabeth Kaski (SV) og Ola Elvestuen (Venstre). Foto: Thomas Rasmus Skaug
VALGSPILL: Vil jeg virkelig være en del av denne bølgen av fordumming, forenkling, personangrep og spill? skriver artikkelforfatter. På bildet er Une Bastholm (MDG), Kari Elisabeth Kaski (SV) og Ola Elvestuen (Venstre). Foto: Thomas Rasmus SkaugVis mer

Valg 2017:

Det er én uke igjen til valget – og jeg holder meg for nesen

Årets valgkamp er så stappfull av karikaturer, halvsannheter, usannheter og absolutter at det er umulig å si at noen er verre enn andre.

Meninger

Valg skal være en vitamininnsprøyting for politisk interesserte og en inspirerende og utviklende meningsbryting der ideer, ideologier og politiske prosjekt presenteres og utfordres. Jeg har trodd og krampaktig holdt fast ved denne - kanskje romantiske - kanskje naive ideen, om valg som demokratiets festaften. Men realiteten har dessverre begynt å åpenbare seg også for meg.

Tidligere i denne uka gikk en av førstekandidatene for et annet parti på dørbank i mitt nabolag og fortalte ting om mitt parti som er direkte usant. Hadde dette vært for to år eller fire år siden så hadde jeg sikkert kastet meg på telefonen til en eller annen journalist. Men i år gidder jeg ikke. For årets valgkamp er så stappfull av karikaturer, halvsannheter, usannheter og absolutter at det er umulig å si at noen er verre enn andre. I helgen snakket jeg med andre som som meg er nye i politikken – også i andre parti. Vi har vært aktivt med et par år og synes vi har bidratt bra på våre felt – men nå tenker flere av oss: er dette virkelig noe jeg vil være en del av? Vil jeg utsette meg og mine for dette?

Vil jeg være med i denne miksen av robinsonekspedisjonen og Idol som handler om alt annet enn politikk? Der halvsannheter belønnes, der avbrytinger og ufinheter gir toppscore på terningen til kommentatorene og der innholdet i politikken nærmest blir oversett?

Det er ikke viktig at MDG sine representater noen ganger er nødt til å fly eller ta taxi, det er ikke viktig at Rødt sin førstekandidat har vært nødt til bruke en kommersiell barnehage og det er ikke under noen forutsetning viktig at AP sin leder har brukt en leverandør som har hatt underleverandører som ikke har betalt skatt. Det er ikke dette valget handler om. Det handler om den politikken disse går til valg på og som de, på oppdrag av sitt parti, skal få gjennomført. På stand sier en god del at de vil stemme på oss så lenge Trine Skei Grande er leder og omtrent like mange sier at de vil stemme på oss så fort Trine Skei Grande har gitt plassen til noen andre. Men politikken – innholdet i det Trine i dag jobber for, som er vedtatt av et landsmøte, kjenner de ikke. Og de bryr seg ikke. I likhet med media. For det handler ikke om programmet – det handler om hvem som vil leke med hvem, hvem som ser frisk og rask ut, hvem som virker litt sliten, hvem som har de beste one-linerne og hvem som greier å avbryte de andre mest.

Det er ikke sant at AP vil drepe alt privat næringsliv, det er ikke sant at Høyre sitt mål er at de rikeste skal bli rikere på bekostning av de fattige, det er ikke sant at FrP hater muslimer og det er ikke sant at MDG vil forby biler eller tvinge alle over på buss. Men det er dette vi sier om hverandre. Vi karikerer våre motstandere til det ugjenkjennelige – fordi vi håper vi skal greie å skremme noen fra å stemme på de andre. Det er både ufint og fordummende.

Og media følger etter. NRK sin dekning av årets valg er eneste lang walk of shame. Det er show, det er kjappe vendinger og er totalt ubrukelig for de som ønsker å vite hva partiene faktisk mener. I år, for første gang, har jeg ikke orket å følge med. Det er bare bortkastet.

Det er én uke igjen – og jeg holder meg for nesen. Jeg er bombesikker på at jeg er med i riktig parti og jeg er bombesikker på at Buskerud sin førstekandidat, Rebekka Borsch må på stortinget. Men jeg sliter med å mobilisere krefter til enda en uke med personkarakteristikker, forenklinger og usannheter. Og verst av alt – jeg er veldig usikker på om jeg vil anbefale noen unge om å tre inn i en verden der så mye av det jeg avskyr blir belønnet. Der du faktisk kurses i skråsikkerhet, latterliggjøring og «debatteknikk».

Vil jeg virkelig være en del av denne bølgen av fordumming, forenkling, personangrep og spill? Akkurat nå kan jeg tenke meg en lang rekke andre mer meningsfylte ting jeg kan bruke tiden min på.