Det er nå balletten skal danse

Det ble en borgerlig festaften. Som ventet. Men kampen om posisjoner og politikk blir avgjort på nachspielet.

BORGERLIG FESTAFTEN: Siv Jensen (Frp), Erna Solberg (H) Trine Skei Grande (V) og  Knut Arild Hareide (Krf) feirer seieren etter partilederdebatt i Stortinget mandag kveld. 
Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
BORGERLIG FESTAFTEN: Siv Jensen (Frp), Erna Solberg (H) Trine Skei Grande (V) og Knut Arild Hareide (Krf) feirer seieren etter partilederdebatt i Stortinget mandag kveld. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpixVis mer
Kommentar

ERNA SOLBERG VANT både valgkampen og valget. Men ikke så suverent som hun håpet på. Lederen for landets største parti heter fremdeles Jens Stoltenberg. Frp brakk ikke ryggen. Siv Jensen har neppe mørnet eller blitt mer smørevillig. Rett nok er ytre høyre kraftig redusert fra forrige valg, men Frp har fremdeles en styrke som vil bli brukt for alt den er verdt. Samtidig vil sentrum spille en nøkkelrolle i det videre spillet om regjeringen, dens sammensetning og politikk. Venstre og KrF har garantert et skifte, men vil selvsagt selge seg så dyrt som mulig. Da er det greit at Erna Solberg har en raus favn. Å forene alt dette i nødvendig glede og tillit, blir ingen liten jobb. Det er det som må til. For det er nå den borgerlige balletten skal danse. Rytmisk og på linje.

JENS STOLTENBERG HAR selvsagt visst lenge at regjeringens dager var talte. Derfor var det interne målet om å bli største parti, mer realistisk enn drømmen om fire nye år ved makten. Det ble agitert kraftig for at velgerne er mer troløse enn før og at de bestemmer seg seinere for hvilket parti de vil stemme på. I mediene har det også vært en utbredt oppfatning at Stoltenberg har ført den beste og mest effektive valgkampen. Ingenting av dette viste seg å stemme. Tall fra Dagbladets valgmåling tyder på at mange denne gangen hadde bestemt seg meget tidlig for hvilket parti de ville støtte. Færre velgere var i drift, og de som tvilte kom aldri til Jens i tilstrekkelig grad. Faktisk viser målingen at velgerne med tydelig flertall (70 prosent) mener Erna Solberg gjorde en god valgkamp mot en score på 54 prosent for Stoltenberg. Arbeiderpartiets fryktede valgkampmaskin viste seg å være en papirtiger.

ALDRI TIDLIGERE HAR oppslutningen om den samlede venstresida vært mindre enn resultatene for de to høyrepartiene. Under valgnatta ble denne grensen brutt i flere prognoser. I seg selv viser det at venstresida sliter med sin grunnleggende posisjon blant velgerne. Det gjelder i særlig grad SV som hele kvelden beveget seg rundt den magiske sperregrensen. Ingen kan si at SV har gjort en god valgkamp eller at partileder Audun Lysbakken har fått et gjennombrudd som folkelig yndling. Lysbakkens uttalte mål da han ble valgt til ny SV-leder var å breie ut partiet, dvs. utvide den politiske profilen til flere områder. Det har verden utenfor SV merket lite til. Som frontfigur er Lysbakken ennå langt fra Kristin Halvorsens posisjon. Der SV-Kristin var inkluderende i stil og språk, har Lysbakken vært bedrevitende og skapt avstand. Den svake innsatsen bekreftes i Dagbladets valgmåling der han scorer nest dårligst av lederne for stortingspartiene. Når det likevel blir et slags liv etter døden på meningsmålingene, kan det skyldes at den blødende appellen om å redde partiet faktisk virket. Spørsmålet er hva SV nå vil gjøre for å bevege seg ut av dødsskyggens dal.

SENTRUM ER EN seiglivet del av norsk politikk, selv om disse partiene har fått halvert sin oppslutning siden de siste glansdagene på 60-tallet. Senterpartiet gjorde et brukbart valg. Så har da partiet også sikre reserver blant velgerne som en sterk partiorganisasjon klarte å mobilisere. Både Venstre og KrF må si seg fornøyd, selv om det ikke lyser av valgresultatet. Deres skjebne er nå bundet til hva de oppnår i forhandlingene med Erna Solberg og Siv Jensen. Det er altfor tidlig å felle dommen over de to partienes kjølige omfavnelse av ytre høyre. Her er risikofaktoren fremdeles høy.

SIV JENSENS ER lettet, og det har hun grunn til. Frp har klar tilbakegang fra forrige stortingsvalg, men har gått fram i forhold til kommunevalget. Med en størrelse på rundt seksten prosent har hun fått nok muskler til å måle krefter med Erna Solberg. Jensen har også den mest kravstore flokken bak seg. Forventninger og krav er skyhøye både blant velgerne og de tillitsvalgte. Det er ingen taktisk konstruksjon, men en klar realitet. Frp-lederen skryter av at hun er tøff, men Erna har roen og tyngden til en stabbestein.

TIL SAMMEN HAR DE to høyrepartiene en framgang på tre prosentpoeng. Det bekrefter at den blå bølgen ruller videre, selv om styrkeforholdet mellom Høyre og Frp er snudd rundt. En annen markant tendens er at Ap i økende grad blir et kvinneparti, mens menn søker mot høyresiden. Her ser vi konturene av en ny type politisk klassedeling. Kvinner, som ofte er offentlig ansatte, mener venstresidas partier er en bedre garanti for velferdsstaten og er trolig mindre opptatt av eksperimenter på dette området. Samtidig viser valgmålingen at Frp avgir mange kvinnelige velgere til Høyre. Til sammen innebærer dette at det er en forsterket kjønnsmessig polarisering i norsk politikk.

NOEN HEVDER AT valget viser at det norske folk vil ha et systemskifte. Høyrepartiene har agitert for dette, og Ap har av taktiske grunner gitt dem rett. Men så dramatisk er det ikke. Det er gode tider i Norge. Vi har en sterk økonomi med olje som armering. Mange opplever at vi lever i bekymringsløse tider hvor vi har råd til å eksperimentere. Da er det lett å mene at opposisjonen bør få prøve seg. Samtidig er ikke valgresultatet noe opprør. Ingen partier vil f.eks. foreta seg noe drastisk med velferden, som er det store politiske fellesrommet i vårt land. Alle er jo enige om målene: de gamle skal ha det godt, de syke skal blir friske, og barna skal lære å lese, regne og skrive.

MÅLENE ER DET tverrpolitisk enighet om. Den politiske konkurransen handler om nye metoder for å komme dit. Regjeringspartiene får helt naturlig skylda for det som er skeivt. Da er det kort vei til å ønske et skifte. Samtidig viser Dagbladets valgmåling at det er betydelig tverrpolitisk enighet om at «samfunnsutviklingen i Norge går i riktig retning». Selv blant Høyres velgere er det 43 prosent som mener dette. Eneste store avvik er Frp der et stort flertall (over 62 prosent) mener utviklingen går i gal retning. Folk som tjener over en million kroner er blant de aller mest fornøyde. Dette lukter det ikke revolt av.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.