Det er nå det hele foregår

Einar Kringlen postulerer den 16. oktober en teoretisk og klinisk «krise» innen psykoanalysen. «Krise» kan for så vidt være en treffende beskrivelse av en klinisk og intellektuell tradisjon i endring.

Problemet med Kringlens fremstilling av dette temaet er imidlertid at et grunnleggende premiss i hans argumentasjon er feil: han hevder at «ingen vesentlige nye bidrag har sett dagens lys de siste tiår». Hva som har skjedd de siste tiår er at freudiansk ortodoksi og egopsykologi har mistet mye av sitt fotfeste innen amerikansk psykoanalyse. Etter dette har psykoanalysen i økende grad vært preget av et teorimangfold, og Heinz Kohuts selvpsykologi som Kringlen nevner er bare ett og neppe det mest interessante av de nye bidrag.

I England har en sett en videreutvikling av objektrelasjonsteorien der blant andre Betty Joseph, John Steiner, Anna Alvarez, Christopher Bollas og Adam Philips har gitt vektige bidrag både til perspektivet på klinisk praksis og med hensyn til teoriutvikling. Joseph, Steiner og Alvarez har videreutviklet tilnærminger til psykoanalyse og psykoanalytisk terapi i forhold til voksne og barn med personlighetsavvik og psykose, der fokus ligger på pasientens evne til å forstå og ta hånd om egne følelser og relasjonsbehov. Som Kringlen selv er inne på har objektrelasjonsteorien påpekt at vi først og fremst er motivert av våre behov for kontakt og samhandling. Et spedbarn må ha opplevd å bli følelsesmessig møtt og forstått av sine foreldre for å utvikle evne til selv å forstå seg selv og andre. Dette er en annen forståelse av menneskelig utvikling enn det Freud postulerte. Kringlen plasserer objektrelasjonsteorien utenfor psykoanalysen, og bruker den som referansegrunnlag for at psykoanalysen er «feil». Dersom vi slår opp i de store internasjonale psykoanalytiske tidsskriftene vil vi se at det nettopp er de relasjonelle perspektivene som i dag for en stor del er psykoanalysen.
I USA har det foregått en sterk utvikling av psykoanalytisk teori de senere årene. Stephen Mitchell har i sine verk «Relational concepts in psychoanalysis» og «Hope and dread in psychoanalysis» påpekt hvordan den nye psykoanalysen primært er et relasjonsperspektiv og ikke et driftsperspektiv. Selv utvikler han en psykoanalytisk teori uten drift, men tar i stedet utgangspunkt i hvordan våre ønsker og behov får mening gjennom det feltet av gjensidig fortolkning som samhandling med andre mennesker består av. Dette blir en psykoanalyse uten mye av den tradisjonelle sjargong. Dette er «psykoanalyse» definert ut fra sitt tema; en granskning av de sider ved menneskelig samhandling og behov, ønsker, lengsler og angster som vi ikke uten videre forstår. Innen amerikansk psykoanalyse har det vært et større fokus på affektene de senere årene, der blant andre Charles Spezzano har sett på hvordan psykoanalysen må ta utgangspunkt i følelser heller enn drifter. Jay Greenberg har gitt en relasjonell tolkning av ødipuskomplekset, og drøfter hvordan det kan gis ny mening dersom vi leser det ut fra en motivasjonsteori som ser på behov for selvhevdelse og trygghet, og ikke kun seksualitet. Roy Schafer har de senere årene utviklet et perspektiv på hvordan psykoanalyse og psykoterapi er måter å for skape nye og mer meningsfulle fortellinger om pasientens liv, og således plassert psykoanalysen nærmere humaniora enn naturvitenskap. Den relasjonelle psykoanalyse innebærer som Mitchell påpeker både en revolusjon med hensyn til vår idé om psykoanalysens kunnskapsgrunnlag og om pasientens behov. Når psykoanalyse er en form for relasjonskunnskap, kan den ikke påberope seg autoritet som noen fullstendig «sannhet» om det menneskelige liv. Den kan heller sees som et sett redskaper for å forsøke å forstå et saksområde som aldri kan bli entydig. Et visst teorimangfold innen psykoanalysen vil derfor måtte sies å være både nødvendig og ønskelig. Den psykoanalytiske og psykoterapeutiske praksis er ikke fundert på å gi pasienten «innsikt» i sin psyke i tråd med hvordan Freud tenkte. Den er heller et møtested mellom en pasient og en terapeuts måter å forstå menneskelivet på. Terapeutens bidrag ligger i at han har et teoretisk og personlig grunnlag for å prøve å forstå, og holde fast i at det etter hvert kan bli mulig å forstå selv der pasientens indre liv og væremåter kan synes uforståelige. Hva som er «terapeutisk endring» er forsøkt beskrevet på flere ulike måter. Vi kan si at pasienten gis mulighet til å vinne tilbake sider av seg selv som er spaltet vekk eller lite utviklet. Dette bidrag til mer nyansert opplevelse av egne følelser og egen posisjon i forhold til andre mennesker. Eller vi kan si at pasienten blir i stand til å skape nye fortellinger om seg selv, med ny mening til fortidens skuffelser og forsakelse, ny mening til hvem han opplever å være og er i ferd med å bli.

Kringlen hevder at psykoanalysen er i krise fordi andre, mer «strukturerte» terapiformer har vist seg å ha tilsvarende effekt. Dersom dette forhold skulle bidra til «krise», burde det i så fall innebære like mye krise i andre terapiretninger. Vi vil her måtte ha en løpende diskusjon av hvilken «effekt» vi ønsker å bidra til, og hvilke endringsprosesser som finner sted. Det er et spørsmål om pasientens «håp» grunnleggende sett ligger i å bli «strukturert» eller å bli forstått. Debatten om kortvarig versus intensiv behandling er på ingen måte et avsluttet kapittel, og bidragene fra blant andre Peter Fonagy, Weiss & Sampson og Jon Monsen er her verd å merke seg. Det er også interessant å se hvordan såkalte «strukturerte» terapiformer som kognitiv terapi begynner å ta opp i seg psykoanalytiske begreper som «overføring», og begynner å tenke langtidsbehandling i forhold til personlighetsforstyrrelser.

Kringlen hevder at spedbarnsforskningen har avvist mange psykoanalytiske postulater, noe som er riktig når Kringlen baserer seg på at «de vesentlige trekk ved den psykoanalytiske teori var utformet» før 1905. Det Kringlen ikke nevner er at spedbarnsforskningen de senere år har bidratt til teoriutvikling i psykoanalysen, slik vi ser det representert ved Frank M. Lachmann og Beatrice Beebe, Peter Fonagy og Eric Rainer. Daniel Stern er kanskje den av spedbarnsforskerene som ser mest negativt på psykoanalysen, men selv han regner fortsatt sin teori som «psykoanalytisk»: Det foregår i dag en løpende debatt innen psykoanalysen om hvorvidt eksperimentell spedbarnsforskning kan fungere som validering av psykoanalytisk teori, eller om psykoanalytisk tenkning og teori heller har sitt grunnlag i de ulike psykoanalytiske og psykoterapeutiske praksisformer.

Kringlen anfører også en femininisering av psykoterapien som et slag mot psykoanalysen. Dette basert på at stadig flere kvinner blir terapeuter. Her kan vi ikke annet enn å spørre hvorfor dette skulle være et problem, og hvem det i så fall skulle være et problem for. Om han tenker at dette skulle være et problem i forhold til det kliniske arbeidet, bør dette begrunnes nærmere. I forhold til teoriutvikling kan det være rimelig å hevde at et av de store problemene med den ortodokse freudianske psykoanalyse nettopp var forståelsen av kvinneligheten. Teoretikere innen dagens psykoanalyse som Joyce McDougall, Julia Kristeva, Jessica Benjamin og Anna Alvarez er kvinner med bidrag vedrørende psykosomatiske tilstander, forholdet mellom ord og affekt, og barneanalyse. De to førstnevnte er i tillegg plassert innenfor fransk psykoanalyse, hvor Kringlen hevder at nye innsikter glimrer med sitt fravær. Kringlen snakker om psykoanalysens «prestisjetap» i forhold til «rådende» psykiatri. Et slik tap av «prestisje» kan nok på visse felt være en realitet, men det er her et spørsmål om prestisje i forhold til hva. Psykoanalysen på 50- og 60-tallet var positivistisk orientert, og betraktet seg relativt naivt som en entydig «vitenskap» om det ubevisste. «Rådende psykiatri» etterspør entydig og kvantitativ kunnskap som kan omsettes til raske intervensjoner. Den vil derfor ha lettere for å forholde seg til kunnskap om biologi og kjemi, enn om tvetydige saksforhold som menneskers følelser, behov og relasjonelle liv. Når store strømninger innen dagens psykoanalyse erkjenner å være en annen type kunnskap enn naturvitenskap, vil det ikke være naturlig å søke «prestisje» på de samme premisser som «rådende» psykiatri. Dette innebærer at psykoanalysen befinner seg i en «krise» i forhold til psykiatrien, men denne krisen finner kanskje best sin løsning ved at psykoanalysen holder seg levende som et alternativ til den nevrobiologiske forståelsen av menneskelig lidelse.