Vi har bursdag på samme dag, EU og jeg. 25. mars fyller EU 60 år. Jeg er tre år eldre. Både Europa og EU var langtvekkistan i barndomsårene i Gudbrandsdalen. Men unge år formet en drøm om fred og samarbeid i Europa.

Bestefar – småbrukeren og Ap-mannen – inspirerte og var nok med og viste meg vei. Hans europeiske visjon ble min visjon. Fred og samarbeid. Den bar igjennom EF-debatten i 1972, selv ennå for ung til å avgi stemme.

Den fulgte meg videre i politikkens ungdomsår på 1980-tallet og inn i nye debatter inn mot 1994 og EU-avstemningen. Videre til aktive år i Europabevegelsen. Drømmen må ikke briste nå.

Det dundrer og braker i Europa. Det er vår tid. EU-samarbeidet må ikke knuses. Det er nå vi må stå sammen. Møte de motbydelige kreftene som igjen truer. Møte dem sammen. Gi dem motstand. Nasjonalismen og proteksjonismen – enten de trer fram i fransk, britisk, tysk, ungarsk eller norsk drakt. Kreftene som vil bygge opp nye murer, stenge grenser, kvitte seg med arbeidsinnvandrere. Bare ha nok med seg selv. Være seg selv nok, som Peer Gynt.

Jeg er redd. Jeg frykter disse mørke kreftene. Kreftene som vil splitte og herske. Rasere det samarbeidet som møysommelig er bygget opp over 60 år.