Vi har bursdag på samme dag, EU og jeg. 25. mars fyller EU 60 år. Jeg er tre år eldre. Både Europa og EU var langtvekkistan i barndomsårene i Gudbrandsdalen. Men unge år formet en drøm om fred og samarbeid i Europa.

Bestefar – småbrukeren og Ap-mannen – inspirerte og var nok med og viste meg vei. Hans europeiske visjon ble min visjon. Fred og samarbeid. Den bar igjennom EF-debatten i 1972, selv ennå for ung til å avgi stemme.

Den fulgte meg videre i politikkens ungdomsår på 1980-tallet og inn i nye debatter inn mot 1994 og EU-avstemningen. Videre til aktive år i Europabevegelsen. Drømmen må ikke briste nå.

Det dundrer og braker i Europa. Det er vår tid. EU-samarbeidet må ikke knuses. Det er nå vi må stå sammen. Møte de motbydelige kreftene som igjen truer. Møte dem sammen. Gi dem motstand. Nasjonalismen og proteksjonismen – enten de trer fram i fransk, britisk, tysk, ungarsk eller norsk drakt. Kreftene som vil bygge opp nye murer, stenge grenser, kvitte seg med arbeidsinnvandrere. Bare ha nok med seg selv. Være seg selv nok, som Peer Gynt.

Jeg er redd. Jeg frykter disse mørke kreftene. Kreftene som vil splitte og herske. Rasere det samarbeidet som møysommelig er bygget opp over 60 år.

–De som samarbeider går ikke til krig mot hverandre, sa Robert Schuman og Jean Monnet – to av dem som tok initiativet til det som ble EU. Europa lå i ruiner etter krigens herjinger, land, byer og hjem var ødelagt. Europeere var på flukt i egne land – fra nød, sult og fattigdom. Så startet de Den europeiske kull- og stålunionen. For å skape fred ved å samarbeide om kull og stål – de viktigste råvarene fra krigen. Bygge opp igjen etter to brutale kriger. Bygge økonomi, bygge samfunn, bygge velferd – bygge på pilarene fred, demokrati, frihet, likeverd, solidaritet. For meg er det de viktigste pilarene også i sosialdemokratiet.

Roma-traktaten var selve grunnlaget for det europeiske samarbeidet. Målet var fri bevegelse av varer, tjeneste, kapital og personer. De fire friheter. I Norge ble fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer nærmest et skjellsord.

For andre betydde det å kunne handle på tvers av landegrensene uten høye tollmurer, jobbe i hverandres land, passere hverandres landegrenser. Europeerne fikk nye muligheter – som nasjonalstaten alene ikke kunne gi. Stadig flere land ville delta i dette samarbeidet.

Norge ville først, men fikk nei. Så ble det nei også i Norge. Arbeiderpartiet sto i alle årene for et stødig ja.

Utvidelsen i 2004 var noe av det vakreste i EUs historie. På vår dag, 1. mai 2004. Ti nye medlemsland. Berlinmuren var borte. Diktaturene i øst var borte. Øst- og Vest-Europa skulle gjenforenes – innen rammen av EU-samarbeidet.

De fattige østeuropeiske landene skulle få muligheten til å bygge velferd, skape arbeidsplasser, handle gjennom eksport og import, krysse landegrenser, jobbe i andre land. Vi kalte det solidaritet.

Det var solidaritet – i ordets beste betydning. I beste sosialdemokratiske betydning.

Men var det dette som ble for mye for oss? De kom for nært. De ble så mange, alle de som så mulighetene i EU-samarbeidet. Dro fra landet sitt og familien sin for å bruke mulighetene de hadde fått. Skaffet seg jobb og inntekt, tok utdanning, bygget seg ny tilværelse, fikk del i vår vestlige velferd.

Polske Sandra jobbet med å lufte hunder, men gikk over til å vaske norske hjem. Hun tjener bedre da, forklarer hun. Drømmen er å spare for å kunne studere, skaffe seg utdanning.

Nabohuset i Sorperoa ble kjøpt av en polsk familie som ville bosette seg i Gudbrandsdalen. De har bodd der i mange år nå. Mammaen til en av min datters venninner kom fra Polen til Norge som jordbærplukker, sparte for å kunne ta utdanning. I dag er hun tannlege, og barna har vokst opp med og tar utdanning som andre norske barn.

Rundt oss – på fjellet, i bygda eller i byen møter vi polske, latviske, litauiske håndverkere. De har et godt omdømme.

På vår lille ferietur på Vestlandet i sommer, var det litauere, polakker, latviere som betjente resepsjoner og servering. De er en del av hverdagen vår nå.

Det ble vanskelig å håndtere for oss, dette. Kom de for nære? Vi som hadde hatt fri bevegelse mellom våre nordiske land i årtier. Vi hadde jo egentlig god erfaring med arbeidsvandring. Nå kom mange. Mange ble møtt med dårlige boforhold, lange arbeidsdager, dårlig betalt. Mange ble grovt utnyttet. Vi kalte det sosial dumping – ga liksom arbeidsinnvandrerne sjøl skylda på den måten. Egentlig var det arbeidsgivernes ansvar – enten det var bønder eller entreprenører som var oppdragsgiverne.

Både allmenngjøringsloven og minstelønn var viktige grep for å heve lønn og bedre arbeidsforholdene for arbeidsinnvandrerne. Og fortsatt kan mye gjøres for å dempe lønnsdumping og utnytting, sikre lik konkurranse i forhold til norske arbeidstakere. Men å stenge dem ute. Lukke grensene. Få dem ut. Det er ikke veien å gå.

Og dere – EU-samarbeidet gir ikke bare alle andre muligheter. De gir også våre egne muligheter – døtre og sønner som tar sin utdanning i Polen, Slovakia, Ungarn, Tyskland, Skottland, Frankrike, Sverige, Belgia.

Ja, våre ungdommer har også friheten og muligheten til å velge utdanning og jobb i disse landene. Pensjonistene også – enten de vil bo i Spania eller Italia. Er ikke det også en av våre drømmer? Vår europeiske drøm.

Vi må ikke vike nå. Skygge unna når det blir krevende og utfordrende. Ja, vi ser mørke krefter, høyreekstreme krefter, krefter vi helst ikke vil ta i. Men vi må. Europa trenger EU-samarbeidet mer enn noen gang. Og EU trenger sosialdemokratiet mer enn noen gang. Verdiene våre som fred, samhold, solidaritet, likeverd, demokrati. Og frihet. Det er ikke bare honnørord – bak hvert enkelt ord ligger verdiene våre fulle av historie, verdier som er dypt forankret. Vi er stolte av dem, tar vare på dem. Og de gjør like stor nytte og er like viktige i dag som for 60 år siden. Vi må ikke slippe dem nå.