FORLØPER: Edvard Hoem har skrevet en prequel som det heter, til sine hittil fire bind om sine forfedre i Romsdalen. Foreløpig er disse solgt i et opplag på 328 500. De er også oversatt, blant annet i Danmark. En dansk avis kalte forleden Hoem for «en kjempe». Foto: Jacques Hvistendahl
FORLØPER: Edvard Hoem har skrevet en prequel som det heter, til sine hittil fire bind om sine forfedre i Romsdalen. Foreløpig er disse solgt i et opplag på 328 500. De er også oversatt, blant annet i Danmark. En dansk avis kalte forleden Hoem for «en kjempe». Foto: Jacques HvistendahlVis mer

Anmeldelse: Edvard Hoem - «Jordmor på jorda»

Det er nesten som om han forsøker å overgå selveste Bjørnson

Ny roman fra Norges mest hardtarbeidende dikter.

Det er neppe å ta for hardt i å si at Edvard Hoem (69) er en av Norges mest produktive forfattere.

De siste ti åra har han holdt et tempo som må kunne karakteriseres som halsbrekkende. I 2007 utga han en biografi om Bjørnstjerne Bjørnsons far. Den måtte liksom gjøres unna før han fra 2009 til 2013 kom med fire tjukke bind om Bjørnson selv. Deretter var det ikke snakk om å ta pause.

I 2014 utga han første bind i sin romanserie bygd på hans egne forfedre, som dels slet seg gjennom livet i Romsdalen, dels utvandret til Amerika og gikk gjennom innvandrernes store prøvelser på prærien. Med et års mellomrom kom fire bind på rappen.

Sterkt utvidet

Da har vi unnlatt å nevne «Jordmor på jorda», opprinnelig skrevet på Dinamo Forlag i anledning Norsk Jordmorforenings 100 års jubileum i 2008. Den ble lansert som et nytt bind i slektshistorien «Heimlandet. Barndom» (1985) og «Mors og fars historie» (2005).

Det er denne romanen som nå er mer enn fordoblet i lengde og utgitt på ny med tittelen «Jordmor på jorda. Huset under Blåhammaren». Nå trer den fram som en forløper til den slektssagaen Hoem har skrevet de siste åra. Hovedpersonene er stammor og stamfar til de menneskene Hoem skildrer der.

Utforsking av fortida

I tillegg til dette svimlende utgivelsestempoet, er Hoem uavlatelig på veien med foredrag både i Norge og utlandet, han skriver salmer, kommentarer i Klassekampen, oversetter Shakespeare og så videre. Det er nesten som om han forsøker å overgå selveste Bjørnson i aktivitet og spennvidde. Enkelte mener han også fysisk blir mer og mer lik sitt objekt.

Hva er hemmeligheten?

Hoems bøker treffer utvilsomt en bølge av interesse for slektsgransking og utforskning av fortida. Men han fyller også et behov hos det lesende publikum for historiske romaner om en epoke som kan synes fjern, men som er nær nok til at man nesten kan berøre den med sansene. Det er noe av det samme kraften fra fortida man kan erfare i bøker av forfattere som Herbjørg Wassmo og Roy Jacobsen.

Stor og liten verden

Hovedpersonen i denne boka er Marta Kristine, datter av en skomaker og slakter i Romsdalen. Mora er 16 år eldre enn faren. Dette foregår på begynnelsen av 1800-tallet. Hoem risser opp situasjonen gjennom replikker og beskrivelser snarere enn følelser. Forholdet mellom situasjonen i verden og den norske hverdagen beskriver han i sagastil:

«Ute i verda slost Napoleon og engelskmennene om herredømmet på havet. I bygdene ved Romsdalsfjorden og ellers i Norge streva folk med å greie seg frå den eine dagen til den neste. Det var lite av alt den vinteren, og særleg av brødkorn. Dei berga seg gjennom vinteren fordi det var fisk i fjorden

Mange fødsler

Marta Kristine er en evnerik og sta jentunge, nysgjerrig og skeptisk til autoriteter. Dette kommer først og fremst til syne i møter og replikkvekslinger, snarere enn i påstander. Hoem viser, snarere enn å komme med referater. I et frampek lar Hoem ungjenta legge merke til at det fins to typer kvinner, bondekoner og tjenestejenter.

Begge føder barn. «Mang ein bonde var gift for andre og tredje gong fordi så mange koner døde i barselseng.» Om tjenestejentene står det: «Om dei hadde ein unge å dra på, vart ungen kalla lausunge, og ein lausunge fekk både kjeft og slag for ingenting.»

Troverdig tidsbilde

Romanen er både en konfliktfylt, men varm kjærlighetshistorie og en fortelling om jordmor-yrket i ei tid med sterke brytninger. Boka er bygd på en overlevering om Hoems tippoldemor, som tok jordmorutdanning i Molde og Christiania (hun gikk til fots både fram og tilbake), før hun kom tilbake til bygda og virket i 50 år. Samtidig fikk hun selv 11 barn, blant dem Knut, yngstemann, kjent fra boka «Slåttekar i himmelen». Han blir født på side 272 i denne boka.

På et skjelett av tørre fakta – enkelte ganger er kildene synliggjort i teksten – bygger Hoem en fortelling av kjøtt, nerver og blod, profesjonelt og følsomt. Han skaper et troverdig tidsbilde fylt av skjebner som berører.

Inn i helheten

Jordmor-Stina, som hun seinere blir kalt, leser samtidas lærebøker med glupende nysgjerrighet: «Ho las og las og kunne nesten ikkje puste». Hennes vilje til å lære yrket, både på skole og i praksis, er skildret med stor detaljkunnskap. De nyskrevne 200 sidene legger minst like stor vekt på ekteskap, arbeid og sosialt liv som på jordmorvirksomheten.

Hoem skildrer med sterk penn Marta Kristines prøvelser og hennes evne til å takle dem. Han gjør sin skrivekunst til sterk og lærerik underholdning, uten å forfalle til klisjeer og melodrama. Og det er ingen liten kunst.