SOM SIN MOR: I Sissel Grans nye bok «Inni er vi alltid unge» skildrer hun scener fra eget liv hvor hun stadig oppdager at hun blir mer lik sin egen mor. FOTO: Agnete Brun
SOM SIN MOR: I Sissel Grans nye bok «Inni er vi alltid unge» skildrer hun scener fra eget liv hvor hun stadig oppdager at hun blir mer lik sin egen mor. FOTO: Agnete BrunVis mer

Anmeldelse: Sissel Gran - «Inni er vi alltid unge»

Det er noe dritt å bli gammel

Sissel Grans innsiktsfulle aldringsmeditasjoner er til dels skremmende lesning.

«Alderdommen er ikke en kamp, alderdommen er en massakre», skriver Philip Roth i romanen «Hvermann» (2008). Mens en aldrende Michelangelo skal ha fastslått følgende: «Jeg er nedbrutt, uthult, forvridd av mine lange arbeidsøkter. [...] Ansiktet mitt ligner på et fugleskremsel».

Sitatene er hentet fra Sissel Grans «Inni er vi alltid unge», og tyder på at det ikke er så lystelige utsikter for de fleste av oss. Forventet levealder har nemlig økt med 30 år siden 1900.

Det betyr at vi vil tilbringe en økende grad av livet som gamle, noe som stemmer dårlig i en tid som i så stor grad hyller ungdommeligheten. Og i en kultur som til dels forakter skrantende kropper og rynkete fjes, og som forbinder aldring med en samfunnsbyrde, godt hjulpet av skremselspropagandaen rundt det som kalles eldrebølgen.

Noe dritt å bli gammel

Det er mulig det er tilfeldig. Det er kanskje snakk om en trend. Men dette er andre bok på rappen jeg leser om alderdom. Sist uke var det Barbara Ehrenreichs nyoversatte «Naturlige årsaker. Hvordan vi ofrer livet for å leve lenger». Også Tor Age Bringsværd slipper i disse dager en bok om alderdommen, «Mens jeg har dere her». Der den åtti år gamle forfatteren fastslår at det er noe dritt å bli gammel.

Psykolog, forfatter og samlivsspaltist Sissel Gran åpner sin bok med en gjenkjennelig scene. Hun går i byen og kikker inn et vindu. I gjenskinnet ser hun «en høy, tynn skikkelse med et steilt ganglag og et ubekvemt uttrykk i ansiktet». Hun ser sin mor, som har vært død i mange år. Siden, skriver hun, ser hun moren oftere og oftere i speilet; mimikken, det slitne ansiktet. «Det nytter ikke å gjøre motstand, det skjer automatisk. Jeg er 67 år. Alle anstrengelser for ikke å bli henne ser ut til å være forgjeves. Dersom genene mine kunne le, ville de ha gjort det».

Alderdom som provokasjon

Det skjer oss alle; rynkene rundt munnen, det grånende håret, den tynne ansiktshuden, de såre øynene, nesa som renner. Tross all verdens indre motstand, blir vi gamle. Utenpå. Inni føler vi oss unge. Denne kontrasten starter ifølge Gran allerede i tredveårsalderen, og øker omvendt proporsjonalt med alderen. Så mange som 80-90 prosent av syttiåringene ønsker seg mange tiår yngre enn de er.

«Det er en underlig erfaring å få øye på seg selv utenfra, i kontrast til det bildet vi bærer på av en annen – denne andre der inne, som også er oss selv», fastslår Gran med den billedklare tonen som gjennomsyrer boka. Ved siden av personlige erfaringer, består boka i stor grad av referanser; til skjønnlitteratur, sakprosa og forskning. Mest dominerende er henvisingene til Simone de Beauvoirs pessimistiske «Alderdommen» og aldersforskeren Svein Olav Daatlands «Aldring som provokasjon» (2008).

Usynlighet og tap av status

Det kunne blitt dødt og kjedelig, og visse steder blir det vel mange og lange direkte sitater. Men Gran er en profesjonell skribent. Hun vever stoffet sammen i behagelige og innsiktsfulle overganger. Hun er nyansert og realistisk, og ingen moralist. Hun skriver om seksualitet og trening, om frykten for å bli usynlig og alderdommens tap av status.

Ikke minst om den dype sorgen over å miste en ektefelle, enten gjennom død eller skilsmisse. Også med eksempler fra eget liv, venner og klienter. Som historien om den 82-år gamle kvinnen som skilte seg etter femti års ekteskap, med begrunnelsen «Får jeg ett eneste år i fred uten ham, så er det verdt det». Ellers er det et faktum at det er flest menn som forlater sine koner, og da til fordel for yngre kvinner. Her kommer Gran med trøstende ord om at de fleste kommer godt ut av det; «fornyet og forynget».

Inhuman eldreomsorg

De mest rørende partiene er der Gran skriver om sin egen far og mor. Den livsglade faren som hatet å bli hjelpeløs og usynlig. Den bitre moren, som lik mange kvinner i sin generasjon aldri fikk leve livet slik hun ville. Moren ble aktivisert til døde på sykehjem, ifølge Gran, mens faren døde med et inkompetent personal rundt seg. For mot slutten kommer hun med krass kritikk av et iskaldt helsevesen styrt av New Public Management. For ordens skyld må jeg nevne at Gran her blant annet henviser til min kritikk av et fremmedgjørende sykepleiespråk, som eksempel på utviklingen mot en mer inhuman eldreomsorg.

Tross de mange dystre utsiktene, er dette en optimistisk bok, med gjenkjennelige, men gode råd om en god alderdom. Det mest gledelige er at risikoen for å få demens går ned, noe som trolig er forbundet med livsstil. Det betyr at vi kan og bør ruste oss til en lang og god alderdom. Her er Grans bok en fin – om enn kanskje litt skremmende - guide.