«Alderdommen er ikke en kamp, alderdommen er en massakre», skriver Philip Roth i romanen «Hvermann» (2008). Mens en aldrende Michelangelo skal ha fastslått følgende: «Jeg er nedbrutt, uthult, forvridd av mine lange arbeidsøkter. [...] Ansiktet mitt ligner på et fugleskremsel».

Sitatene er hentet fra Sissel Grans «Inni er vi alltid unge», og tyder på at det ikke er så lystelige utsikter for de fleste av oss. Forventet levealder har nemlig økt med 30 år siden 1900.

Det betyr at vi vil tilbringe en økende grad av livet som gamle, noe som stemmer dårlig i en tid som i så stor grad hyller ungdommeligheten. Og i en kultur som til dels forakter skrantende kropper og rynkete fjes, og som forbinder aldring med en samfunnsbyrde, godt hjulpet av skremselspropagandaen rundt det som kalles eldrebølgen.

Noe dritt å bli gammel

Det er mulig det er tilfeldig. Det er kanskje snakk om en trend. Men dette er andre bok på rappen jeg leser om alderdom. Sist uke var det Barbara Ehrenreichs nyoversatte «Naturlige årsaker. Hvordan vi ofrer livet for å leve lenger». Også Tor Age Bringsværd slipper i disse dager en bok om alderdommen, «Mens jeg har dere her». Der den åtti år gamle forfatteren fastslår at det er noe dritt å bli gammel.