DRAGEBOKS: I mattespillet Dragonbox skal elevene regne for å gjøre fremskritt i et dataspill. Dagbladet-spaltisk Karl-Eirik kval har kritisert den bejublede teknologien, men får her svar fra matematikklærer Simen Spurkland. 
DRAGEBOKS: I mattespillet Dragonbox skal elevene regne for å gjøre fremskritt i et dataspill. Dagbladet-spaltisk Karl-Eirik kval har kritisert den bejublede teknologien, men får her svar fra matematikklærer Simen Spurkland. Vis mer

Debatt: Undervisningsmetoder i skolen

Det er noe fundamentalt galt når 8. klassinger gråter når de skal ha matteprøve

Tavleundervisning aldri vil treffe mer enn maks en tredjedel av elevene. Fremtiden er digital.

Meninger

Hva er det lektor Karl-Eirik Kval vet om mitt klasserom og min undervisning, som jeg selv ikke er i stand til å se? For andre gang på relativt kort tid har Kval avfyrt noen relativt brede salver mot det digitale i skolen. Bredt, men samtidig kunstig snevert. I begge innleggene jeg har kommet over er det dataspillet Dragonbox som får gjennomgå. I innlegget 06.01.17 henviser Kval til en artikkel i Aftenposten der jeg blant annet er intervjuet om mine erfaringer med Dragonbox.

Slik jeg forstår Kval sine kommentarer, så aner ikke jeg hva jeg driver med og «…kan aldri ha undervist norske ungdommer» siden jeg faktisk ser ut til å ha et annet syn enn godeste Kval sitt.

Innlegget i oktober registrerte jeg, forsøkte å skrive et svar - men forkastet det da basert på prinsippet om at av og til leser man noe på internett og så går livet videre.

Siden Kval indirekte kan sies å kritisere min undervisningspraksis og mine didaktiske valg i sitt siste innlegg, så kommer her et svar.

Jeg tror det er noe fundamentalt galt med et system som produserer ferske 8. klassinger som har så negative erfaringer med faget matematikk at de gråter fordi de skal ha prøve.

Jeg mener det er gjort noen gale didaktiske tilnærminger når en elevs eneste tiltak for å skulle gjøre det bedre i faget på skolen er å øve mer hjemme.

Jeg gremmes over elever som når det blir lagt til rette for det viser til dels avansert forståelse i problemløsning og logisk tenking, men som er fullstendig hjelpeløse når de blir bedt om å formulere sine egne tanker.

Jeg tror jeg kan si at jeg vet at en undervisning dominert av tavleundervisning aldri vil treffe mer enn maks en tredjedel av elevene, og at den samme undervisningen - for de den treffer - i altfor stor grad fratar elevene eierskapet til de viktigste prosessene de skal lære å mestre, nemlig å anvende matematikk som redskap i møtet med komplekse utfordringer livet kan by på.

Kval bruker innlæring av språk og instrumentet gitar som eksempler på at premisset for læring er langtekkelig, kjedelig repetisjon før mestringsglede inntreffer. Som lærer i musikk med blant annet gitar som instrument, så sier jeg meg enig at repetisjon er eneste vei til mestring, men hvorfor den samtidig skal defineres som kjedelig stiller jeg meg uforstående til. Da jeg selv lærte meg å spille gitar, så var det ikke kjedelig - fordi jeg var motivert og gjerne ville mestre instrumentet. Når jeg treffer med min motivasjon av ungdomsskoleelever som skal lære å spille gitar, så har vi det ikke kjedelig. Nei, faktisk er det slik at da er all aktivitet med gitaren i hånd gylne øyeblikk av konstant utvikling. Det hender motivasjonen forsvinner og aldri kommer tilbake, men oftere bølger den og for hver opplevelse av å bli litt flinkere, forsterkes den.

Hvorfor ikke i matematikk, også?

Jeg merker meg at Kval opplyser at han har benyttet kviss, Kahoot og såkalte «mer motiverende aktiviteter». Da vil jeg anføre at kviss, Kahoot og «andre motiverende aktiviteter» aldri har høyere kvalitet enn det faglige innholdet den enkelte pedagog evner å fylle dem med - like lite som en lærebok har høy kvalitet bare fordi den omtales som en lærebok eller en skrivebok automatisk fylles med gode notater bare fordi den er gjort tilgjengelig.

Slik blir det også med alternative tilnærminger som Dragonbox. Forskningen Kval viser til (ark & app) finner at læringsutbyttet er større hos elevene som har benyttet Kikora enn hos de som har benyttet Dragonbox. Men, det poengteres at læreren som skulle veilede elevene som brukte Dragonbox, selv ikke mestret oversettelsen mellom det matematiske og den visuelle representasjonen presentert i spillet. Og det rapporteres av elevene som brukte Dragonbox viste klart mer engasjement med arbeidet enn de som brukte Kikora. Jeg er fristet til å gjøre Harald Eia sin figur sine ord fra Lillelørdag til mine: «Kjør debatt!», for hva er læring, når skjer læring og når har læring varighet? Jeg tar en sjans på at lektor Kval opplever timene der elevene utviser engasjement som mer givende enn de der elevene ikke bidrar i prosessene han tar sikte på å skape. Så hvorfor snakke ned engasjement som en viktig faktor i den komplekse hverdagen timene i et klasserom representerer?

Siden Kval gjør indirekte kvalifiserte gjetninger om min undervisning, så tillater jeg meg det samme om hans intensjoner og agenda:

Jeg velger å tro at Kval forsøker å mane til en mer nøktern utviklingstakt i den digitale utviklingen av skolen. Å kun tilsette noe digitalt og dermed anta at magi skal oppstå, fungerer ikke. Det krever kompetanse og trygghet hos lærer, det krever vilje og penger fra de bevilgende myndigheter og det krever at de som utvikler programvare og innhold slutter å finne opp medisin for gårsdagens sykdommer. Strøm på gammel praksis gjør bare de digitale dingsene til avanserte skrivemaskiner med høy grad av distraksjonsgaranti.

Den samme forskningen Kval viser til for å argumentere mot Dragonbox og desslike, finner også at lærerens rolle i det digitaliserte klasserommet styrkes. Og det er opp til lektorer som meg og Kval å ta den utfordringen. For fremtiden er digital - internett var ikke et blaff

Lik Dagbladet Meninger på Facebook