Intens uten action: Jude Law som «Hamlet» på Broadway i 2009. Foto. NTB scanpix
Intens uten action: Jude Law som «Hamlet» på Broadway i 2009. Foto. NTB scanpixVis mer

KOMMENTAR KLASSISK:

Det er noe som treffer dypere enn sjokkeffekter, sex og vold

Hva har den norske dirigenten Grethe Pedersen til felles med Jude Law?

Kommentar

Det var en stor begivenhet da den berømte skuespilleren Jude Law for noen år siden stod på scenen på Broadway i New York. Tittelrollen i Shakespeares «Hamlet» er ikke småtterier. Noen amerikanske forståsegpåere slaktet prestasjonen til Law og mente den var uten energi. «Highly disappointing» skrev The Washington Post. Engelske Daily Mail gav derimot en storartet anmeldelse. Hvorfor så forskjellige vurderinger av samme prestasjon?

Det handler om at vi som tilhørere våger å åpne sansene våre uten å være bundet av en tillært forventning eller estetikk. Det dreier seg også om at Jude Law våget å by på scenisk nærvær, kunstnerisk mot og klok bruk av teatralske virkemidler. Det er interessant at amerikanere fant «Hamlet» kjedelig fordi det var lite action, mens britene i samme oppsetning opplevde en enorm scenisk sprengkraft som gav rom for ettertanke og tvil. Det er kanskje krevende når tekstens elementer utfolder seg gradvis og ikke som en heseblesende Hollywood-film med kynisk dramaturgi. «Hamlet» med Jude Law gikk uansett så det suste med stor rift om billettene.

Teateroppførelser har mye til felles med klassiske konserter. Begge deler er kunstformer som formidles av mennesker på en fysisk scene foran publikum. Dette skaper en autentisk opplevelse, men kan også feile dersom prestasjonen er dårlig. Frykten for å mislykkes tvinger ofte fram masse unødvendig staffasje. Noen regissører liker å sjokkere med sex og vold. Har de så lite kunstnerisk selvtillit at de må overdrive hele tiden?

Et fundamentalt problem i dag er at mennesker blir overstimulert av inntrykk. Vi bombarderes kontinuerlig av informasjon og kan knapt oppleve et stillferdig øyeblikk. Dette gjør noe med psyken og helsen vår. Den amerikanske komponisten John Cage (1912-1992) laget i 1952 sitt ikoniske verk 4'33'' der pianisten sitter på stolen foran instrumentet uten å spille en tone. I fire minutter og trettitre sekunder. Det er de tilfeldige lydene i rommet som utgjør verkets innhold.

Den russiske pianisten Grigory Sokolov – vinner av Tsjakovskijkonkurransen i 1966 som 16-åring – regnes kanskje som verdens fremste nålevende pianist. Sokolov har besøkt Norge flere ganger, og hver konsert med ham er en genuin opplevelse av at den fysiske tiden stopper opp. Langsomme tempovalg blir ikke kjedelig fordi spillet til Sokolov blir en fortelling om det eksistensielle i tilværelsen. Pauser og mellomrom i musikken blir like viktig som tonene som spilles. På denne måten oppleves et avtrykk av en dypere virkelighet. En følelse av ro og erkjennelse. Slike øyeblikk er den klassiske musikkens største fortrinn.

Italienske Luciano Berio (1925-2003) hører til vår tids aller største komponistnavn. Om kort tid skal Det Norske Solistkor og Kringkastingsorkesteret ledet av Grethe Pedersen framføre CORO, uroppført i 1977 for 40 stemmer og 44 musikere. Verket er banebrytende, vakkert og rystende på en gang. Koristene står på scenen blandet med musikerne, og teksten er hentet fra mange språk og kulturer. Pablo Nerudas dikt «Se blodet i gatene» fungerer som et fryktinngytende refreng.

Grethe Pedersen er en eminent dirigent som har løst store oppgaver med Solistkoret. Hun ligner i sitt kunstneriske virke på Jude Law og Grigory Sokolov fordi hun realiserer en blanding av himmelhvelvende storhet og konsis musisering. Pedersen bygger sine musikalske tablåer uten å falle for fristelsen til overdreven action hele tiden. Derfor blir opplevelsen for tilhørerne mye sterkere og mer sannferdig. Grethe Pedersen er definitivt et dirigentnavn på øverste hylle. Hun er til og med norsk.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook