Det er nok av ting å klage på i dette spillet

Men «Nier» er først og fremst kjedelig.

|||Vi har allerede rukket å redde menneskeheten i en rekke kvalitetsspill i år, enten det har foregått på jorda eller i verdensrommet.

At en ensom ulv fra den japanske landsbygda i «Nier» ender opp med å redde verden fra onde krefter fra en parallell dimensjon, er derfor ikke spesielt nyskapende.

Men det er helt greit, det er ikke det vi skal klage over - for det er nok av andre ting å klage over i spillet.

Kjedelige oppdrag, monotont forløp, utdatert grafikk, usedvanlig uinspirert og repeterende design - og dette er bare toppen av isfjellet.

Jeg krever ikke at alle spill finner opp hjulet på nytt. Men det virker som utvikler Cavia, som ga oss «Drakengard» på PlayStation 2, har produsert et spill helt uten ambisjoner.

I «Nier» spiller du en usedvanlig uattraktiv muskelbunt som har sitt daglige mål å se til sin syke datter (helten i den japanske utgaven er mer feminin og har en syk tenåringskjæreste).

Penger til dette tjener han ved å gjøre oppdrag i landsbyen. Dessverre er samtlige av disse oppdragene basert på to-tre formler: Finn noe for noen, ta med dette hit eller dra dit. Selv om oppdragene er mange og belønningene gode, går du ubønnhørlig fort lei.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det hjelper heller ikke at spillet faller mellom to stoler rent sjangermessig. Tenk deg et japansk rollespill der du sloss som i «God of War», bare uten ingrediensene som gjør disse spilltypene gode.

1

Angrepet du har til disposisjon utføres ved å kontinuerlig hamre firkant, uten noen komboer eller taktiske finesser.

Tidlig nok får du riktignok et spesialangrep gjennom følgesvennen Grimoire Weiss, et ironiserende lyspunkt i spillet - men bruken av dette er dessverre begrenset i kamp.

Presentasjonen er som nevnt svak, og da spesielt designet. Verdenen du skal tilbringe et titall timer i er overraskende liten og blottet for variasjon.

Dessuten viser utviklerne at de er glade i resirkulering - forbered deg på å besøke de samme områdene mange ganger, og ikke minst sloss mot de samme fiendetypene igjen og igjen.

Utover sauer og villsvin finnes kun én ordentlig fiendetype: Vesenet kommer i utgavene stor eller liten, med eller uten rustning.

Ikke bare blir dette fort kjedelig; det vitner om enorm latskap fra utviklernes side, og gjør samtidig de visuelle tilbakemeldingene utydelige. Det samme gjelder for de få sangene som utgjør lydsporet - heldigvis holder disse et litt høyere nivå enn resten av spillet.

Jeg setter pris på at noen prøver å lage en hybrid mellom action- og rollespill. Jeg liker også at dette gjøres på en tildels moden måte, noe som spesielt merkes på språkbruken i spillet.

Men etter at en av mine to følgesvenner for fjerde gang ofrer livet laget og universet, føles det bare tåpelig. Dialogen er dårlig skrevet, kameraføringen veksler rart mellom fast og fritt - men «Nier» unngår likevel såvidt bunnkarakter.

Det er nok av ting å klage på i dette spillet

Spillet er ikke ødelagt - spillmekanikken fungerer - men det er bare gjennomgående kjedelig. Om du ikke er så nøye på det, og samtidig har en enorm tålmodighet, kan du kanskje få noe ut av «Nier».

Til alle dere andre er dette et rimelig unødvendig spillkjøp.