TRUMP IN SPE: Sylvi Listhaug har hjelp av rådgiver Espen Teigen for å mobilisere velgere i sosiale medier, ofte ved å så splid og skape bråk, for deretter å fremstå som et offer. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
TRUMP IN SPE: Sylvi Listhaug har hjelp av rådgiver Espen Teigen for å mobilisere velgere i sosiale medier, ofte ved å så splid og skape bråk, for deretter å fremstå som et offer. Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Trump på norsk

Det er nok av Trump i norsk politikk

Men i valgåret 2017 kommer du til å få se enda mer.

Kommentar

Fenomenet Donald Trump er langt i fra ferdig analysert. Han er ikke en gang innsatt som president. Men det vi vet om måten han vant velgere og til slutt valget på, har allerede satt spor i norsk politikk. En del skyldes nok at kommentatorer som meg har fått en knagg å henge all politikk på, men det ville vært rart om ikke norske politikere ble rystet da Trumps valgkamp endret de politiske spillereglene.

Vær sikker på at norske partier studerer Trumps metode nøye foran høstens stortingsvalg. Det er riktignok en stor utfordring at kjernen i Trumps metode er Trump selv, og han lar seg ikke kopiere. Eller gjør han det?

Åpenbart plager det Trump at Hillary Clinton vant suverent flest stemmer, og at motstanden mot ham fortsatt er så massiv og høylytt. Men det er prisen han betaler for en ekstremt polariserende valgkamp. Han satset på at avskyen mot ham skulle mobilisere velgere som identifiserte seg med ham; om ikke bokstavelig, så i protest mot hans motstandere.

Dette var Carl I. Hagens metode i alle år. Det hendte i starten at journalister spurte; hvorfor hisser du på deg flesteparten av velgerne? Og svaret var naturligvis at han var ikke interessert i flesteparten; 10-15 prosent, kanskje til og med 20 i et misnøyens år, var mer enn godt nok.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En slik taktikk fungerer bare for fløypartier. Både Ap og Høyre må ha ambisjoner om å favne bredere, ikke minst kan de ikke legge seg ut med store deler av befolkningen som de skal lede med ujevne mellomrom. Tillit og respekt har vært en verdi i seg selv, uavhengig av hvem som regjerer.

Nå er Frp selv i regjering, men metoden har ikke endret seg. Sylvi Listhaug klager over «hylekoret», Per Sandberg om at han blir spyttet etter på Karl Johan, og Carl I Hagen prøver så godt han kan å bli hundset som kunnskapsløs når det gjelder klimaforskning.

Det siste ståstedet er interessant, for det favner videre enn logikken skulle tilsi. En del som vet at klimaendringer er menneskeskapt, vil likevel nikke til Hagens fnys over lokale tiltak og det han kaller symbolpolitikk. En slik opportunisme får i pose og sekk; det er noe både til skeptikerne og til pragmatikerne.

Dette er en kjent trumpisme: hans motstandere tok ham bokstavelig, men ikke på alvor. Hans tilhengere tok ham på alvor, men ikke bokstavelig.

Ved å ha dobbeltkommunikasjon som modus operandi utnytter man dessuten pressens forutsigbare reaksjonsjournalistikk; der ett hårreisende utsagn blir fulgt av fordømmelse som blir fulgt av benektelse som blir fulgt av korrigering av standpunkt som blir fulgt av fordømmelse av fordømmelsen av opprinnelig standpunkt som blir fulgt av intervju med statsråd som har stått tappert i stormen. Oppdrag utført. Mitt nyttårsønske er at vi i pressen slutter å behandle politiske utsagn som klikkgeneratorer, slik de selv gjør på sine Facebooksider. Det strider mot vårt oppdrag, svekker vår troverdighet og bidrar dermed til trumpismen.

Et sentralt punkt i trumpisme på norsk er sinne mot eliten og sentrale strøk innenfor ring 3. Tross Frp’s utrettelige kamp mot skreddersømøkonomer, elitefeminister og folk som vet bedre enn dem, må de her se seg grundig slått av Senterpartiet. Ingen kan si «Fuck Oslo» som Marit Arnstad, en tweet som trolig inspirerte Donald Trump til å stille som president da han innså at politikk kan formidles med invektiver på twitter.

Et tydelig varsel om tider som kommer er at Senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum var den klart hyppigste gjest i NRK P2s «Politisk kvarter» ifjor.

At jeg bruker ordet invektiver i stedet for banning, kan være grunn nok til å stemme Senterpartiet. Et annet kan være at barnet ditt blir sykt, helikopteret er værfast, og det er en dagsreise over fjord og fjell til nærmeste sykehus etter at lokalsykehuset ble nedlagt, tross fakkeltog. Det gjør noe med deg, som en fornuftig venn skrev på Facebook.

Dette er trolig det mest sentrale punktet i trumpismen som lar seg oversette til norsk, at politikk gjør noe med deg. De seinere åra har sentralisering vært på speed, ledet an av både rødgrønne og blå. Det synes som en uvegerlig kraft, som globaliseringen har vært, som likestilling og modernisering har vært, som det flerkulturelle samfunnet har vært.

Svaret på denne utfordringen til politikerne er ikke at alle kaster seg over pasienten for å drepe den med omsorg. Det kommer ikke til å endre noen ting om Hadia Tajik snakker mer folkelig, som hun lovet i en kronikk i Aftenposten kort etter det amerikanske valget. En av tingene jeg og mange med meg liker med Hadia Tajik er jo at hun er smart og kunnskapsrik. Folkelig er hun ikke så god på.

Men hva er egentlig folkelig i Norge i dag? Er ikke det nettopp å ha kunnskap og være informert? All statistikk tyder på at folk flest ikke er så folkelig som pressen vil ha det til i sin definisjon av folkelig. Som selvfølgelig er fordomsfullt å mene.

Det er i det hele tatt underlig at politikere kaster rundt seg begreper som folkelig uten å avkreves et svar om hva de mener med det. Jeg tolker det kanskje feil, men det virker som de mener en gruppe velgere de gjerne vil ha stemmene til uten å omgå dem særlig ofte. Omtrent som Trump i sitt gylne tårn.

Det er uansett en trist dag når norske politikere må late som de ikke har kunnskap for å tekkes velgerne. Kunnskap er det eneste som er redningen for det liberale demokratiet.