Fenomenet Donald Trump er langt i fra ferdig analysert. Han er ikke en gang innsatt som president. Men det vi vet om måten han vant velgere og til slutt valget på, har allerede satt spor i norsk politikk. En del skyldes nok at kommentatorer som meg har fått en knagg å henge all politikk på, men det ville vært rart om ikke norske politikere ble rystet da Trumps valgkamp endret de politiske spillereglene.

Vær sikker på at norske partier studerer Trumps metode nøye foran høstens stortingsvalg. Det er riktignok en stor utfordring at kjernen i Trumps metode er Trump selv, og han lar seg ikke kopiere. Eller gjør han det?

Åpenbart plager det Trump at Hillary Clinton vant suverent flest stemmer, og at motstanden mot ham fortsatt er så massiv og høylytt. Men det er prisen han betaler for en ekstremt polariserende valgkamp. Han satset på at avskyen mot ham skulle mobilisere velgere som identifiserte seg med ham; om ikke bokstavelig, så i protest mot hans motstandere.

Dette var Carl I. Hagens metode i alle år. Det hendte i starten at journalister spurte; hvorfor hisser du på deg flesteparten av velgerne? Og svaret var naturligvis at han var ikke interessert i flesteparten; 10-15 prosent, kanskje til og med 20 i et misnøyens år, var mer enn godt nok.