FRYKTKULTUR: «Aktører i norsk samfunnsliv og kulturliv preges av redsel for å bli stilt på gangen hvis man trår feil», skriver artikkelforfatteren, som mener Hans Rossiné (bildet) sitter for trygt. 
Foto: Lars Eivind Bones
FRYKTKULTUR: «Aktører i norsk samfunnsliv og kulturliv preges av redsel for å bli stilt på gangen hvis man trår feil», skriver artikkelforfatteren, som mener Hans Rossiné (bildet) sitter for trygt. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Det er nok vi som er redde

Aktører i norsk samfunnsliv og kulturliv preges av redsel for å bli stilt på gangen hvis man trår feil.

Jeg er enig i Hans Petter Molands utsagn om at NRK Drama bør legges ned, men problemstillingen er feil. I likhet med statsledere i land vi ikke liker å sammenligne oss med, sitter NRK Drama-sjef Hans Rossiné mer eller mindre uoppsigelig og uten fare for vanlige åremålsbestemmelser. Han er nok ikke så redd for oss regissører som Pål Sletaune later til å tro.

Det er nok heller vi som er redde. Og dette er en redsel innenfor et subtilt herskesystem i et bitte lite land der vi stort sett holder oss med én åndsretning av gangen. Og der det handler om å være god venn med beslutningstagerne og tilpasse sine prosjekter til det man tror vil falle i god jord. Kulturpolitisk og politisk. Ikke ulikt en viss kultur i norsk politikk der man sørger for sine egne først. Det er sentralismen som råder: Ser man på for eksempel Filmhuset som hovedkvarteret for all statlig filmpolitikk og kunstneriske filmforvaltning i Norge, så kan man jo tenke seg hvordan nyhetsbildet i Norge ville sett ut dersom alle de største norske avisredaksjonene hadde holdt til i samme hus og spist lunsj sammen hver dag. For ikke å snakke om forlagene.

I filmbransjen blir man gjerne enige om hva man mener først . Redsel for utenforskap legger umerkelige føringer. «Berufsverbot» (yrkesforbud, red.anm.) er et ladet uttrykk, men effekten av å være utenfor den til en hver tid foretrukne sirkel er på mange måter den samme. Man er ikke relevant. Man får ikke møter. Man blir ikke lest. Man blir parkert. Telefonen slutter å ringe. Har man ikke vært redd før så blir man det. Redd for at det er over. Litt som når noen sletter alle opplysningene om deg og du ikke finnes lenger. Slik vi har sett på film.

Konfliktnivået i kulturdebatten holdes nede og det renner mest lunkent vann i springen. Folk passer seg for å ikke si noe som i neste omgang kan skade neste trekk og nye filmpenger. Jo, det finnes noen unntak. Fem fingre maks.

Følg oss på Twitter

Det er derfor norske TV-dramasjefer sitter lengre enn amerikanske presidenter uten at noen roper høyt og det er derfor visse kulturministre er fredet selv om de har nesen langt inne i repertoaret. Aktører i norsk samfunnsliv og kulturliv preges av redsel for å bli stilt på gangen hvis man trår feil, fordi man er avhengig av de offentlige tilskuddene og stipendene som igjen fordeles av folk som «har snakket sammen».

Denne debatten er etter mitt skjønn langt viktigere.«Konsensussyken» som avstedkommer likegyldighet og forflatning.

Filmregissør, forfatter og produsent Erik Gustavson. Foto: Anders Grønneberg
Filmregissør, forfatter og produsent Erik Gustavson. Foto: Anders Grønneberg Vis mer