OLJESKATTEN: Leterefusjonsordningen er langt fra det mest problematiske trekket ved det norske oljeskattesystemet. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
OLJESKATTEN: Leterefusjonsordningen er langt fra det mest problematiske trekket ved det norske oljeskattesystemet. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Oljeskatt:

Det er nye tider. Det må oljeskatten tilpasses

Det er tid for et oljeskifte.

Meninger

Fallet i oljeprisen høsten for tre år siden forandret norsk økonomi for alltid. I løpet av en stormfull høst og vinter var en gullalder med supersterk lønnsomhet for oljeselskapene på sokkelen, leverandørindustrien langs kysten og ikke minst den norske stat over.

I takt med at etterdønningene etter oljeprisfallet har lagt seg, så har en ny debatt oppstått. Og den handler ikke bare om hvordan vi skal omstille oss, og «hva vi skal leve av etter oljen». Den handler også om hvordan vi har innrettet oljepolitikken vår, og hvordan vi skattlegger vår viktigste bransje.

I denne debatten har leterefusjonsordningen fått en sentral plass. Ordningen kom på plass i 2005, og har som formål å likestille etablerte oljeselskaper og utfordrere utenfor skatteposisjon. Det gjør den ved at selskapene får «skatteverdien» av leteutgifter utbetalt, før de har tjent en eneste krone.

At selskaper får utbetalt 78 prosent av utgiftene sine på den måten har med rette vakt oppsikt blant mange. Det er ingen andre næringer hvor oppstartsbedrifter nyter godt av liknende ordninger. Og i en tid hvor lønnsom petroleumsvirksomhet ikke lenger er garantert, er det grunn til å spørre seg om selskapene vil betale tilbake det de får refundert.

Men ordningen er langt fra det mest problematiske trekket ved det norske oljeskattesystemet. Mer er den en overtydelig illustrasjon av hvordan systemet fungerer. Staten og fellesskapet sitter igjen med størstedelen av gevinsten så lenge virksomheten er lønnsom, men må også bære størstedelen av kostnadene når den ikke er det.

Det betyr ikke at leterefusjonsordningen bør beholdes. Men debatten om oljepolitikken og oljeskatten må se videre og ikke låse blikket på de mest iøynefallende ordningene.

Som økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe påpekte i gårsdagens DN, ligger de store særfordelene andre steder. Avskrivningsreglene og den såkalte friinntekten koster fellesskapet årlig rundt 15 milliarder, og motiverer investeringer som ikke nødvendigvis er de mest lønnsomme for samfunnet.

Å justere disse særordningen vil være et viktig skritt mot en oljepolitikk som er tilpasset virkeligheten etter oljeprisfallet. Og en slik tilpasning må til, skal det norske oljeeventyret huskes som like vellykket i ettertid som det har vært til nå.